Julebrusmysteriet (basert på et sant historie)

(Mest av alt et påskudd til å øve meg på å tegne i Photoshop, and 90% oppdikta.)

Det var en mørk og stormfull kveld (eller var det morgon? huska ikkje...) i et gammalt forlatt mentalsj... nei kva er det eg seie? Det her var jo på hybelen min. I allefall holdt eg på å lage middag, eller kvelds, eller frokost. Huska som sakt ikkje kva tid på døgnet det var, men i allefall mista eg noko på golvet som eg måtte plukke opp. På kjøkkenet som for tida er mitt eine og aleine har eg et altfor stort kjøkkenbord! Men det er egentlig bare stort i den forstand at det er for stort for det lisje kjøkkenet.Ved dette bordet står det to stola kor av den eine stakkaren er skvist mellom veggen og bordet. Når eg altså bøyde meg ned skulle det vise seg at det låg noko på denne stolen. Nemlig ei julebrus! Meir interessant: ei julebrus som ikkje var mi.

For korleis skulle ei julebrus ha teke seg inn på kjøkenet mitt heilt på eiga hand?Og kva skulle motivet vere? Nokon måtte ha plassert den der! Men kven?

Kunne det ha seg sånn at nokon rett og slett hadde brutt seg inn på kjøkkenet mitt?

Kunne det vere overnaturlige krefter i sving? Sjølve flaska såg jo uforskamma normal ut, men ville den gå i oppløysning viss eg prøvde å ta på den? Var det bare ein luftspegling eller kan overnaturlige vesen frambringe masseproduserte, komersielle produkt av rein viljestyrke? Kunne dei i såfall masseprodusere dei og tjene seg rike??? Spørsmåla var mange.

Dette var kort sakt et bunnlaust mysterium. Her var det nødvendig å rådføre seg med nokon. Fortrinnsvis nokon som viste mykje, eller aller helst alt... Valet falt naturlig nok på den allvitande verdsveven, også kjent som internetten. Det viste seg at det var mange teori der ute i dei tusen haud.

Mange av dei likna på mine teoriar: spøkelser, ånder og til og med julenissen. Personlig tenker eg nok at det er litt i overkant overtruisk å antyde at julenissen skulle ha bomma på jula med over ein månad så den forklaringa har eg valt å sjå bort ifrå. Derimot var det ein anna teori som skilte seg ut.... det er jo slettes ikkje bare eg som har nøkkel til hybelen min sjølv om det bare er eg som bur her! Kunne det vere at nokon leika med meg? At nokon rett og slett hadde det hysterisk morsomt på mi bekostning? Men kva skulle vere meninga  med denne julebrusa? Julebrus er jo ei vare, ei sesongbetont vare. Ei raud sesongbetont vare. Den kan ellers betegnast som søt og fristande og liknar forøvrig svært på raudbrus eller Eventyrbrus. Når ein først er inne på "eventyr" så får en fort assosiasjona til andre søte, fristande, raude, sesongbetonte varer, som det raude, forgifta eplet i Snøhvit. Det her var ein såpassa enkel og nærliggande konklusjon at eg blei en aldri så liten smule bekymra. Korleis kunne eg ha unngått å sjå slik openbar symbolikk mens eg grådig konsumerte halve flaska? 

Eg syns med et eg merka et hint av en stikkande undertone til den ellers umiskjennelige lukta som kom fra den opne flaska. Og var ikkje det noko unaturlig, nesten radioaktivt over den raude fargen? Eg mena... meir enn vanlig liksom? 

Antagelig likna ikkje det her det aller minste på korleis eg såg ut, sidan eg rett og slett ikkje ser sånn ut, men ærlig talt... litt fantasi forventa eg at dei fleste innehar! I allefall såg den omtalte flaska omtrentlig slik ut. Viss teorien min stemte hadde eg nok kun kort tid igjen å leve.

Brusa var jo også utvilsomt å betegne som forbudt fruk uansett. Det var jo tross alt bare November. Og når vi er inne på forbudt frukt kan en jo trekke assosiasjonane vidare til andre eventyr. Kom den kanskje direkte frå kunnskapens bryggeri, overlevert av en slu slange? Hadde eg dømt meg sjøl til evig fortapelse og kunne forvente å bli forflytta til helvete omgåande? Ikkje bare skulle eg stige av frå livets selsomme damplokomotiv, men endestasjonen var nok allerede bestemt. 

Better late than never...?

I have a few times claimed to have photographic memory, but only in the most diluted sense, or only in a very selective way. I remember all my photos, every single one of the aproximately 20 000 pix I've got on my harddrive. If I see a picture of a flower or a few strands of grass, I can tell you where it was taken, why I was there, who I was with, what the weather was like etc. Sometimes when I drive by some town I have never stopped in, I see a house or a tree and some image I snapped through the windscreen 4 years ago pops into my head. I can probably tell you what softwear I used to edit it too, but then again there are memorable difrenses between Gimp, Adobe Lightroom, Photoshop and MS Picture Manager. But enough about that. I figured I'd try something new. I selected one of my many pictures randomely, and will now attempt to «remember» the circomstances of it. But I perfer to remember it creatively... and fill in the blanks... and by this I mean that I will probably just make something up. I mean.... come on. Who wants to read some randome day in the life of me? Nobody!

BTW: This text appears not to contain even a single typo, so I suspect Open Office Writer has finally given up this spell checking thing completely :P

So here it goes! A rainy evening in November! Or maybe some other time. My computer claims it was taken in the afternoon of Christmas day, 2008, but that doesnt seem right. Anyway, here it is, along with a wholy madeup story:

Bam, bam, bam goes the rain. And it wount hold up even for a moment to let you breath, to let you think or to let you see properly. I wish it would at the very least remind me, remind me why I'm out here, alone. I'm already soaked through and it's not over yet. There are still stuff to be done and steps to be taken. And still... My flashlight finds an abandoned skateboard. Something happend here, I'm sure. Someone left here in panic I imagine, or not by their own force. I paint picture of devils and demons in my mind and systematically neglect the lighter, bland scenarios. Soon, before I move on, this is burned into my memory specifically defined as a dark oman, a most sadistic hint at what's next. Around me the dark is getting denser, consuming my surroundings slowly. My flashlight is getting more pircing.

I'm it, the most visible thing for miles.

Whoever's out there have me at such a disadvantage that it's laughable. The wind is making all the creapy noises that wind makes and the trees are dancing in solute. I'm not laughing. Definetly not. I turn off my flashlight, my beacon of hope. I'm on my own now. I want to run. Instead I hunch down so noone will catch my siluette against the still bluish sky. I sit, I watch, I wait. The dark can't last for ever, right?

But, hey! What am I doing out here? The world ain't directed by Stephen King and if the devil even exists, I suppose he ain't on my case full time.

Or maybe it's a she?

Maybe it's me!

I exhale.

A wistle through exposed teeth.

Wouldnt that be neat!

But now I should probably go.

Because there's reason to believe it isnt so.

I pull my hood over my head and stalk off. You'd think if I had any extrordenairy dark powers I'd be onto it by now. I wouldnt hold my breath for such a revelation.

Come out, come out, wherever you are.

På gjenngrodde stiar gjennom skogen ferdast det to jenter. Nokon som ikkje veit betre kunne spørre seg kva i alle dagar to framande utanbygds ifrå skulle ha rota seg inn i skogen her for. Men for dei fleste ein kunne komme til å støyte på her ville svaret vare nærliggande, både i sinnet og med sitt prangande, fysiske nærvær. Vi har nok alle høyrt dei mørke historiene. Dei sanne, dei modifiserte og dei som er rein fabrikasjon. Men ingen kan vel påstår at dei veit kor grensa mellom fakta og fiksjon går? Sikker kan bare ein idiot vere, for ingen veit vel alt?

Denne plassen er altså et tidligare asyl, eller psykiatrisk sjukehus. No for tida seies det å vere heimsøkt, og ikkje bare litt heller. Det er jo lett nok å forstå at folk kan komme til slike konklusjonar bare av å sjå på det. Det ser jo ut som om vi har hamna på settet til ein grøssar. Sett i samanheng med psykiatrihistorias mange tilfelle av lobotomering, brutal sjokkbehandling, tvangstrøyer osv legg det seg endå eit lag dysterheit over plassen. Dei fleste av oss kan bare fantasere om korleis innsida av dei tyngste avdelingane på ein psykiatrisk instutisjon ser ut, og vi har jo sett filmar som Madhouse, Shutter Island og Gjøkeredet. Men la oss gløyme dei når vi no skal rote oss inn i ei sånn bygning og heller tenke på Elling. Elling er ein fiiiin film om folk som ikkje er heilt i vater som fikk meg til å le og grine gledestårer av gjenkjenning. La meg tenke på den i staden for å sjå for meg scener frå Ondskapens Hotell, Fritt Vilt og... Motorsagmasakeren. Bruk av motorsag er her jo i grunn tydelige tegn på...

Her er vi altså igjen... framfor oss har vi et gigantisk, raudbrunt hus. Tidligare besøkande har omtalt det som det verste av denne dystre samlinga, men vi har allereie besøkt bygg A, og bygg B er vi overraskande nok blitt einige om å holde oss unna, bygg C, D og G er fortsatt I drift (og praktisk nok skult bak en vegg av lauv), så då gjenstår kun bygg E.

Bygget er omringa av et 2 meter høgt gjerde. Bare synd for dei som satt det opp at det er av typen anleggsgjerde, usikra og dermed ubrukelig. For øyeblikket er det dessuten opent. Så vi spasserar rett inn. Vi holde oss sjølvsagt for gode for innbrot og hærverk, og på Lier er det slett ikkje nødvendig. I løpet av sommaren har her openbart vore stor trafikk for no er samtlege dører til nettopp dette bygget vidopne. «Det holdt liksom ikkje å opne ei dør!», vi ler hjertelig av denne kommentaren, for her er det openbart at nokon har hatt det i overkant arti med å begå innbrudd.

Sjølv om vi ikkje har vore i akkurat dette bygget før, kjenner vi allereie til den generelle byggestilen på Lier. Husa er bunnsolide betong/tegl-klossar som godt kan komme til å stå til evig tid. Trappene og trappeavsatsane er derimot i tre.

Vi kjem aller først til eit kjøkken, og så er oppdagelsesferda I gang, vi finne noko som ser litt ut som ei søppelbøtte, men med avløpsrør og vannlås og tilsynelatande påkobla både vatn og strøm. Kva kan det her vere? Forslaga er mange kvar gang vi finne noke!

Den vanvittige uroa eg har følt ved tidligare besøk har tapt seg, det blir ingen djup angst og søvnlause netter i etterkant. Eg nemner det fleire gangar under vegs. Vi ser mykje det same som sist, men litt nye ting. I dette bygget er det mange fine verandaar og vinterhagar. Det einaste som bryte med idyllen er at vindauga kun kan opnast med nøklar. Det ser rart ut, men vi kan jo tenke oss grunnen. I fleire rom er gardinene revne ned og sett fyr på. Dette er nok av nyare dato. Aska ligge enda i foldar som om det fremdeles var et sammanhengande stykke stoff. Urørt. Kanskje var det gjort nylig? Andre plassa kveilar klatreplantar seg inn gjennom vindauga og gjev meg en viss eventyrfølelse. Som om vi befinne oss i tårnet til tornerose, eller i Edens hage.

Fargane er psykedeliske, Lier skuffar aldri på denne fronter. Romma er gule, oransje, knall grøne, brune, rosa, raude! At det går an. Har tidligare høyrt folk le vekk at det selvfølgelig ikkje er GULE veggar på et psykiatrisk sjukehus, for alle med det minste peiling på fargelære veit jo at det ville vere ein særdeles dårlig ide, likevel tok dei altså feil. For dei som ikkje veit det er gul kjendt for å vere oppkvikkande og stressande. Og rosa og brunt? Ikkje for å fornærme nokon her, men kven vil ha rosa og brune veggar??? Det må vere for spesielt interesserte...

I det forrige bygget vi besøkte, besøkte vi ikkje loftet. Dette var min feil, enkelt og greit. Eg blånekta med engang eg såg trappa. Opp dit skulle ikkje eg. Det var ei bratt loftstrapp. Haudet først opp i et stort opent loftsrom såg eg for meg. Bare av den grunn skulle ikkje eg opp dit. Denne gange fortsett dei store, breie hovudtrappene heilt opp på loftet. Det høyres kanskje rart ut, men dette gjore heile utslaget. Pluss at eg antagelig er begynt å bli litt herda. Eg gjekk først opp trappa. Forsiktig, inntil veggen, vekta ytterst på kanten av trinna. Ramona blei hengande etter litt. Dette virka jo logisk nok frå et sikkerhetsperspektiv. Då eg kom opp skjønte eg derimot at det dreia seg om heilt andre ting. Ramona gjekk beine vegen opp uten tegn til forsiktighet, fremdeles godt fornøgd med underholdningsverdien i forsiktigheta mi. Eg ser vistnok vannvittig komisk ut i sånne situasjonar har eg fått høyre. «Bedre forsiktig enn daud» prøva eg meg litt bedrevitande, men bedrevitenskap bite ikkje på ho her.

Loftete viser seg å vere ganske så... koselig..? «Viss eg måtte vere husokkupant en plass, så skulle eg budd her på loftet!» meddelar Ramona, heilt ut av det blå. Eg kan ikkje sei eg er enig i det utsagnet, men sånn midt på lyse dagen så var dette et relativt beroligande rom. I allefall i den grad det kan vere beroligande å befinne seg i fjerde etasje på et forlatt, falleferdig, vistnok hjemsøkt sjukehus. Loftet var ikkje et einaste stort rom sånn som loft av og til er. Huset har mønetak, med tre store utstikkarar der mønet går på tvers av hovudretninga til taket. Rommet strekke seg over lengda av en slik utstikker. Taket er pent tretak, over haudet på oss flyge svalar som vi har skremt opp. Det ovale vindet i enden av rommet er knust. Vi finne ei dør som ledar vidare innover loftet, men den er låst til vår store skuffelse. Vi har fått blod på tann og vil virkelig sjå reste av loftet.

Vi beveger oss ned ei etasje og til midten av bygget. Trappa her er i ei ganske anna forfattning enn den vi nettopp kom ned. Det virkar gjennomgåande at trappene i midten av bygga er betydelig meir medtatt enn dei andre to. Nokon har saga over rekkverket i øvre del av trappa, dette ligger no på skrå over nedre del som ei symbolsk sperring. Eg ville vanligvis ikkje vurdert denne trappa men... «Ka du trur? Trur du det er trygt?» Trygt er det ikkje, det kan eg forsåvidt sjå sjølv. Ramona veit ikkje. Dette er en god inndikator på at vi bør holde oss unda. Eg er lettskremt, Ramona er ikkje. «Det er jo hol i trinna». Vi veit begge at vi ikkje trenge å trakke på den tynne plata som utgjere sjølv trinnet. Men... «Det er jævlig høgt ned» konstatera eg.
Kanskje bare drøye 3 meter ned i neste trapp, men eg ville ikkje satsa store penga på at den holdt. Det er tre særdeles høge etasja under oss. Kanskje 9 meter ca? «Kanskje vi bare skal teste i andre enden først, så kanskje det er opent inn til midten der?» Eg var rimelig letta over denne logikken som plutselig kom til meg, seint men godt. Trappa i andre enden var knirkete, men heil. Resten av loftet er mykje det samme: overaskande beroligande med knuset ovale vindu og svalar under taket.

Når vi kjeme ned igjen i første etasje og skal til å forlate åstaden kjeme eg fram til at vi kanskje skal gjer det vi ikkje skulle gjer. Eg føler meg usedvanlig avslappa og foreslår til Ramona sin store overraskelse og fornøyelse at vi skal ta en kikk på kjellaren... for det kan vel ikkje skade...ikkje sant?
Vi lokalisera nermaste framkommelige trapp.
«Vent, var ikkje det ei dør her i stad?»
Ramona stussa over den opne trappenedgangen. Eg hadde ikkje tenkt over det, men vi hadde jo kikka gjennom et hull i ei dør tidligare på dagen. En ubehagelig tanke, men vi konkludera med at det må ha vore en annan plass i bygninga, for vi er rimelig sikkre på at vi ville vore klar over det viss vi ikkje var aleine. Idet Ramona forsvinne ned i mørket stoppa eg ho likevel. Eg vil fastsette spelereglane.
«Viss eg får noia, så går vi opp igjen ikkje sant?»
«Selvfølgelig.»
Då var det avgjort, eg følge på ned den smale trappa.

Vel nede krevs det likevel ein viss mental anstrengelse. Her er det mørkt, så den rimelig store lommelykta mi har fått fast prioritet i handa mi, alltid på så ein kan sjå kor en går. Vindu i dei første romma vi ser er høgt oppe under taket, smale, og ikkje minst, det er gitter for dei. Den einaste mulige vegen ut som vi veit om er den vegen vi kom inn, og den lisje trappa vi kom ned er vi no i ferd ved å vende ryggen og vandre så langt som overhode mulig vekk frå. Folk har satt fyr på ting i dette huset her før. Men eg tenker rooooolige tankar lenge nok til å få sett andre sida av gangen óg. Her er det vanlige vindauge i vanlig høgde og ikkje bare uten gitter men opne og uten meir enn 20-30 cm bakkeklaring. Lettelse. Då kan ein fokusere på andre ting som... kva i h****** som feila golvet.

Eller, det første spørsmålet som kjeme til meg er, korfor ville nokon knuse veggen inn til heis-rommet?! Eller ein vegg som veldig openbart har ei tom døropning rett ved den knuste biten av murveggen? Men det er ikkje noko «kven» eller «korfor». Det er det samme som uten mål og mening har fått heile den langsgåande koridoren til å sprekke opp langs midten. «Telehiv» konkluderar Ramona.
Her er det moderjord som har protestert på dei begrensningane menneska har skapt akkurat her. Antagelig er grunnarbeidet for dårlig. Eg finner det ganske interessant at dette svære bygget som vi nettopp har vandra gjennom på langs og på tvers og i høgda, skråsikkre på soliditeten, virkelig er så skrøpelig i botnen. Her er det som om moder jord går strategisk til verks for å bli kvitt det, sprenger fundamentet og ventar på at tyngdekrafta skal ta seg av resten. Virkelig interessant, for eg har aldri sett telehiv innandørs. Eg får ein liten fornemmelse av dei 4 tunge etasjane over oss her. Hadde ikkje vore kult å få dei i haudet.

Heldigvis fins det teknikkar for å behalde roen. Før eg går inn i et rom stoppar eg i døra og ta oversikt over det. Før eg går ut igjen og kryssar gangen ser eg til høgre og venstre, som om eg hadde med ein trafikkert veg å gjere, bare at her har forhåpentlegvis ingenting forandra seg. Det du trudde du såg i sidesynet var absolutt ingenting med mindre du såg det heilt tydelig, noko ein stort sett ikkje gjer med sidesynet. Merkelige lydar er kun merkelige viss ein høyre dei fleire gangar, eller begge høyre dei og begge syns dei var merkelige. Viss ein er litt klastrofobisk, overtruisk og mørkeredd sånn som meg som kan du vere sikker på at ein stad som Lier Sjukehus kjem til å krølle det til litt oppe i haudet ditt. Så her er det bare å roe ned og ikkje gå til grunne over litt skyggespel, optiske illusjonar og akkustikk om hjerna ens veve det samen til dei mest intrikate scenario og fantasiar om alt frå spøkelser og demona til lys levande lugubre karakterar med onde hensiktar som bearbeidar allereie tynnsletne nervar. GoPro-kameraet mitt kom dessutan i skade for å fange lugubre karakterar på film. Men det var heldigvis stortsett bare meg.

Ganske på tross av kva vi har blitt einige om på tidligare tidspunkt setter vi kursen mot bygg B. Men vi skal bare ta ein kikk blir vi einige om.
"Eg... skal prøve å vere litt meir forsiktig her" seie Ramone ganske så ukarakteristisk.
Eg trur ikkje heilt mine egne øyre, det har må jo dreie seg om en misforståelse... men eg prøva meg likevel:
"Ka er det eg høyre??? Mena du å antyde at din ellers eineståande karakter ikkje er fullkomment feilfri? Tar du sjølvkritikk?"
"Neida, selvfølgelig ikkje! Det eg seier er bare at spesielle situasjonar krever spesialtilpassing."

Her har det tidligare vore grundig lukka og låst, men i løpet av sommaren har det dukka opp ei opning. Gjerdet står også her ope. Ikkje det at det her heller hadde vore noko stress å løfte laus anleggsgjerdet, men det har ei viss symboleffekt likevel. Innafor, midt på det grønne palasset som har rykte på seg for å vere det mest forfallne, er det ei opa dør. Som om trykket hadde arbeida seg opp der inne til det svakaste leddet gav etter. Bare ei dør. Lurer på kva det skuldast. Innafor er det litt som ellers og litt nytt. Motorsagmasakeren ala Lier er like tilstedeværande her som ellers. Reine kutt gjennom trappegelender, det er ikkje tvil. Men samtidig har det sitt eige distinkte preg dette huset, og det er så langt frå den nesten koselig følelsen på loftet i nabobygget at det er til å få frysningar av. Ein av dei første romma vi kjem til er også her et kjøken. I det eg stikke haudet rundt hjørne til dette rommet får eg ein merkelig følelse som det ikkje lykkast meg heilt å verken huske skikkelig eller forstå. Det føles litt som om eg hadde trakka rett inn i helvete, men et augeblikk seinare såg eg at det var ikkje så forferdelig likevel... bare enda et forfallent rom, blant mange andre vi hadde sett både i dag, og andre dagar, både her og andre stadar. På filmen frå det vesle GoPro-kamerat som eg hadde i handa i dette øyeblikket kan en sjå at eg bråstoppa og nesten vil rygge litt unna, men så finne eg igjen fornufta mi langt bak i bevistheta mi ein plass. Det vesle kjøkkenet er ramponer av både tida og menneska, det er mørkt og dei høge vindauga er spikra igjen til over hauda våre.

Når vi kjem ut frå den tverrliggande delen av huset og over i hovuddelen, er vi inne i ein av desse karakteristiske lange korridorane. Vi går mot høgre først. Det som fort slår meg er at så godt som samtlege dører inn til pasientromma har små vindauga, eller kikkehull.
«Eg trur vi har funne høgsikkerhetsavdelinga eg!»
Eg blir litt begeistra, og får litt noia. Eit par dører lenger inn kjem vi til ei som er dobbel... og som ser ut til å ha ei kjerne av metall mellom den vanlige finéren.
«Sjekk den her! Det her er ikkje noko tulledør!»
Dette rommet har eg ikkje tenkt meg inn på merka eg. Det er spesielt berekna på å holde nokon trygt innestengt... ellers takk.

Ellers benytta eg meg meir og meir av muligheten til å komme meg ut av koridoren og inn i romma rundt. Jo lenger inn vi kjeme jo meir stressa blir eg. Eg har akkurat komt på nokon av mine egne bilde av utsida av akkurat dette bygget, og blandt anna det store vinduet i enden av akkurat denne koridoren, det som vi sakte men sikkert bevega oss mot akkurat da. Det var noke litt spesielt med dei bilda, men det skulle eg absolutt ikkje tenke på akkurat da bestemte eg.
Flashback til hybelen min i Dal, der eg satt å redigerte bilda:

           «Oj! Sjå på det! Det ser jo ut som mange ansikt i vinduet! Haha. Er sikkert bare på grunn av
            den dårlige kvaliteten og tåka... er sikkert sånn på alle bilde» *nervøs latter*

          «Hmmm, er vist ikkje sånn på dei andre bilda likevel... Fuck. Det var jo.... beroligande.»

Ein prøva jo alltid å holde ei viss oversikt i slike situasjonar, i allefall har eg gjort det til en vane å skanne omgivelsane mine med jamne mellomrom på slike stadar. Ta overblikk over en korridor før ein snur ryggen til den, og overblikk over et rom før ein går inn i det. Viss folka med motorsaga kjeme igjen for eksempel, vil eg vite om det før heller enn seinare. Eg stressa gjennom første etasje og så vil eg ut.
«Klokka er mykje» unnskylda eg det med. Eg trur ikkje eg lurte nokon med det utsagnet. Bygg B var dystert, og ein god del meir påfallande forfallent enn dei andre bygga. Flassa maling var det i dei andre og, men bygg B tar det liksom til nye høgder uten at eg heilt hadde trudd det var mulig. Men meir om det seinare. Vi havna nemlig her ein gang til, sjølv om følelsen av dette huset var så påfallande bedriten at det står i sterk kontrast til det nærmast behaglige E-bygget. Men slike følelsar er uhåndgripelige og falma fort til ingenting i hukommelsen.

Draw

I've been trying to get into drawing again lately. The other day I started to draw an eye (the one on your right), but then the other suddenly found it's inspiration in Mrs Figg (played by Kathryn Hunter), whom I just saw on my computer screen. I was watching Harry Potter and the Order of the Phoenix at that point. My attempt at drawing a nose for this mismatched face turned out so bad that I had to put it out of it's misery all together. Then I ended up writing a quote across it that I suddenly remembered from photography class.

Then the next day, I and a friend of mine watched Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2 and I drew another one of the characters. This time it was one of the Weasley-twins, or more precisely James Phelps, or so who ever posted the picture I used claims. I personally thinks it looks a bit more like Oliver Phelps, but I can't really say for sure. Yet again the eyes turned out alright, but the rest is really a mess. I started to outline the head and some hair but then gave it up, because I'd done what I always do, which is to pull the eyes, nose and mouth to close together and therefor ruined the proportions. Oh well, can't be too bad, because earlier today me and my parents went out to eat and a guy who worked there randomly came up to us and praised my drawing skills because he saw me work on this drawing :D

Aside from that, I drew this questionable character some time ago, for whom I can site no other sources then the dark corners of my mind.

In other words: It's going good!

Just saying

"In God we trust, all others we monitor."

Alene mot verdens storebror på Aftenposten.no

Stå opp for Snowden! på Amnesty.no

Where once was home

We've come through an ocean of green and only just emerged from a tangle of vegetation that was way over our heads. Ramona has already made it trough the backdoor and now I'm standing just outside the front door, which is not really there anymore. I stand there for a moment, assessing my target, but then I tentatively try the floor inside with one foot. This causes the equivalent of a small earthquake. A table by the wall quivers, a quiet warning. Not wanting to see what the rest of my force can do in this particular spot, I ease myself onto a spot further away. Coming away from the door, the floor is better.

I immediately get the feeling that this place is inhabited, but this is just the last desperate attempts of my so called «better judgment» to turn me around. Clearly, no one lives here. This home is abandoned. The newspaper on the living room table was printed some time in the sixties. The door to the room holds a clear indication of forced entry. This can be gathered from the very local, but non the less profound destruction where the lock used to be. Do you force or do you find your way? We've waited for time and nature to open the barriers of humanity, and now we are here to visit the left overs and investigate. Some visit the neatly polished gravestones of people, we visit fading parts of civilization. Visit them on their deathbeds so to speak. I personally like to investigate their illnesses, see where the floor fails first and the likes. It is also interesting to see what is left behind when people withdraw. And what is done by those who come after, like us. We play nice, but not all do.

Right next to the newspaper there is a book. It's open, waiting to be read, but neglected indefinitely. The windows all around are shattered and gone. Still, the book has seen no drift it appears. No waterdamages has been eating away at it. No nothing. It shows the beging of a chapter: “Lazarus, come forth”. Lazarus is a biblical character it turnes out. Raised from the dead by Jesus. At this point in time, I'd rather the dead did not come forth.

A few broken tones break the tense silence and sets the mood . Ramona is trying her hand at the piano in the room. It's seems only half awake, only half remembering it's own workings, or it wants a say in the melody played. Because of all the ebonies and ivories, only a selection seems to have sounds that go with them. Some sound when prompted, others stay dead silent. In the middle of the floor the is a suitecase, open and ready to be filled with all the surrounding clutter. The floorboard are a little soft, but not too soft.

Upstairs is mostly empty. Not much furniture, but the floor is carpeted by newspapers and the likes.

Piece of cake

I used to be dead scared of driving to the point of being absolutely positive that I would never ever learn it. Now a day I drive at least 5 hours a week just to go to school, then there's the rather frequent 16 hours back and forth to go home every other weekend and the somewhat.... alternative sightseeing trips on the remaining weekends. And, needless to say, I've tackled the shift stick even, cause that's how we do around here. But now, I can't help but wonder if I was right to be scared? Is it just me that's noticing how stupid we all get in traffic?

I'm just driving and driving, minding my own business, when suddenly I look in the mirror, and HOLY COW, where did I get that trailer?! No wait! That thing is surely way out of the weight class of my poor little Ford. On closer inspection it looks more like a lorry, only it looks to have stuck to my bumper. Wonder what would happen if I hit the breaks? But never mind that. I'm sure the driver must be fast asleep, as the left lane is wide open, just waiting to be used. Funny.

Also, when people are trying to get onto the highway and you are suppose to be nice and not put their life in danger and all sorts of warm and fuzzy things. Well, some people find this a splendid time to rush ahead of you. I mean, you've already got approximately 1567 cars between you and your home, you wouldn’t want to make that 1568 just to spare someones life... I totally get it! I mean, why enter in front of that nice, but somewhat worn out Ford Focus that's made room for you, when you could put the pedal to the metal and squeeze in between the car ahead of it and the lorry that are way to close for comfort? I mean, he or she could totally save at least like a split second!

A late, warm evening in august, I was reminded of what a difficult thing it is to drive. I had driven for a solid 7 hours that day and by now, the traffic had almost stilled completely. I had left the shift stick in neutral, just rolling downhill, which had left me with only one pedal to use, the breaks. Every time I taped it, my right leg protested painfully. This is when the most... shall we say “educational” idea struck me: why not use my left foot? It's just hanging around idly anyway. I feel very pleased with this idea and immediately switch feet. It's all good, until I actually have to do something. I tap the break again, but this time the fault is somewhere else. I tap it too hard. Turns out my left foot is not as fine tuned, or rather it is tuned for something else entirely: the clutch. This is quite unsettling and when unsettled in traffic, I usually automatically floor the clutch just in case. So I floor the clutch, except it isn’t not the clutch, it's the break. I swear to God, the car behind me almost ran me over even at such a low speed. So, note to self: it is of the essence to keep the right foot on the right pedal. Driving is very complicated, it's just that we've all forgotten. We just think that we can do it, we don’t realize that the right foot cant do what the left foot is doing, so how would we know if we suddenly didn’t know anymore?

One afternoon I'm driving home from school. I'm on the highway, and suddenly I plunge into a thought-experiment. What would happen if I fell asleep right now? As I'm doing 110 km/h in 5^th gear at probably around 2500 RPM, I've got my right foot on the gas pedal. I carefully relax the muscles. As this car has a blessedly mellow diesel engine and requires a little intent to unsettle it's pace once it's taken to it, the pedal sinks just barely and it continues steadily at the same worrisome speed of 110 km/h. But then I have another idea. I pull my heal back just a bit from the pedal, and relax my foot again. This time it starts to accelerate. I quickly slow back down, eyes wide with horror. I'm wide awake at this point, despite that my brain is positively silver from all the metal fumes I've inhaled at school that same day, but all around me, people are going home from work, all tired and worn out, all at 110 km/h with their foot on the gas... This is exactly the sort of situation where you will want to remain blissfully ignorant.