Life in the rear-view mirror

Life in the rear-view mirror

lørdag 10. desember 2011

Taxi og bensin

Du veit du har gjort det bra når du har brukt opp pengane dine på både taxi og bensin... en skulle jo tru en klarte seg med ein av delane? I alle fall på ei og samme natt?

Laurdag kveld hadde eg tatt turen frå Sogn og Fjordane til oslo. sammen med ei venninne og to andre var eg på Nationaltheateret og såg "Rokkeulven". Etterpå tok eg og venninna mi (Janne) toget tilbake til Gardermoen der bilen sto parkert.

Eg hadde vore framsynt nok til å forutsjå at en kjøyretur inn i Oslo-sentrum med en GPS som formiddla sine opplysninga på tvilsom Ålesundsdialekt i litt retro (les: utdaterte) stil ville vere meir enn eg kunne klare å sette pris på tidlig en laurdags morgen. Derfor parkerte vi på Gardermoen som en kjeme seg til ved å "holde til høgre og ta en høgresving om 30..... nei eg mena 400 meter".... GPS'en har en tvilsom sans for humor med andre ord. Men vi fant fram etter å ha kjøyrt feil et par, tre gangar.

innimellom all banninga og stressinga var det en ting eg ikkje tenkte på. Sidan eg fylte bensin hadde eg kjøyrt den ca 7,5 time lange turen frå Nordfjord. Greit at beistet av en Citroen Berlingo har en tank på sikkert 50 liter, men den er tørst som få.

Heller ikkje då vi returnerte til bilen i 10 tida om kvelden tenkte vi på at bilen i bunn og grunn sto der og frysetørka som ein pose med turproviant. For det er rart med det. Dei ser i bunn og grunn heilt like ut uansett ka dei drive med dissa bilane. Likevel, når vi satt oss inn starta den uten protest. Uvitande om at det var ein sjukt dårlig ide kasta vi oss ut på nærmaste motorveg og susa gjennom natta i retning Notodden. Til alt hell endte vi ikkje våre daga i målneskinnet midt på ein 8-felts motorveg i Oslo. Berlingoen hadde litt meir å gje om den var aldri så svoltefora. Så vi kjøyrte lenge og lenger til det var slutt på motorvegane og vi kjendte oss igjen, for vi var komt til Kongsberg. Dei som er kjendt i traktene veit at Kongsberg er ca en halvtime frå Notodden, og at den halvtimen tilbringe en ute i ødemarka.

I motsettning til den bilen eg egentlig hadde tenkt å låne av foreldra min, en Peugeot 307 sw, lika Berlingo'en å lide i stillhet. Peugeot'en pipe og blinka og gir skriftelig beskjed om ka som er i vegen. "Fuel level low" seie den på displayet sitt og pipe med jamne mellomrom i tilfelle ein er alvorlig senil eller noke sånt. Berlingo'en derimot, er sjentert og forsiktig. Hadde eg ikkje vore opptatt med å speide etter elg og fotgjengarar hadde eg kanskje fått auge på et lite rødt lys på dasjbordet. Problemet er bare at bilen er hypokonder. Ved siden av det lisje, raude lyset som er vasellampa for bensintanket blinkar nemlig eit betydelig større og knall oransjt lys: varsellampa for airbaggane som har blinka dei siste åra og som verkstedet påstår at ikkje er noke å bry seg om. Altså lot vi oss ikkje merke med lysande varsellampa eller tenkte tanken at ein ikkje kunne kjøyre i det uendelige på éin tank med ein svært så tørst bensinmotor. Altså kjøyrte vi vidare.

Etter nesten 20 minutt begynte bilen så smått å lugge. Hadde eg tenkt litt då ville eg huska at ei venninne av meg fortalte meg i sommar at det skjer med bensinbilar når tanken er nesten tom. Men den gangen var vi på jobb med bilen full av bensinkanner og den ustanselige rykkinga i bilen skyldast litt for svak og overoppheta bil, litt for tung hengar og veiar ala Vestland. Altså hadde ikkje kunskapen festa seg tilstrekkelig til at hjerna mi kobla. Dessuten var bilen lånt og min bil, en liten Hyundai Getz, som eg er vandt med, er så hinsides overfølsom at den lugga bare gassfoten ens viser tegn til liv, som at det strømmer blod gjennom den. Altså såg hjerna mi tre alternativ som den fant i tidligare erfaringar: bilen er overoppheta, du har en forferdelig tung hengar bakpå eller bilen er sutrete og vanskelig og trenge bare litt meir turtall. Alternativ en blei raskt utelukka etter et blikk på temperaturmålaren. Alternativ to blei og utelukka fordi eg ansåg det som ekstremt usannsynlig at en hengar skulle ha materialisert ut av det blå. Altså måtte løysninga vere å gire ned. Likevel fortsatte bilen å lugge og snart rykkte den til ganske grundig og begynte å miste fart.

Så satt vi der. Ute i ødemarka midt på natta i en bensintørr bil som sto klaurete parkert på sida av vegen. Kanskje 10 meter bak var det ei stor avkjøyrsle som vi kunne stått trykt på hadde eg bare innsett kva problemet var litt før. Heldigvis fikk vi trilla bilen litt ut av vegen. Eg insåg at eg blei nødt til å trosse telefonangsten og ringe til NAF. På NAF-kortet sto det et nummer eg kunne ringe. Framfor dette nummeret stå det "døgvakt". Dumme meg trudde at et døgn besto av 24 tima og strakte seg... vel, døgnet rundt. Men så feil kan ein ta! NAF sitt døgn strekke seg nemlig bare frå 08.00 til 16.00 kunne ei automatisk stemme opplyse i andre enden. Eventuelt er ideen at ein kan ringe til alle døgnets tider, men at ein ikkje nødvendigvis får svar. Derimot kunne eg få lov å taste 2 for å bli medlem... way to go NAF! Så sto vi der altså. Vi bestemte oss for å gjere et førsøk på å få flytta bilen bak til avkjøyrsla. Eg satte meg inn og passa på å svinge rattet heilt til høgre. Då Janne begynte å dytte og fikk bilen i bevegelse viste det seg fort at rattet ikkje var svinga heilt ut, fordi bilen skapte seg vanskelig og rattlåsen var komt på. Altså satte bilen kurs rett ut i vegbana. Eg fikk av rattlåsen men det viste seg at bilen då sto slik til at den ikkje var til å rikke og dessuten med bakenden en meter ut i vegen. Det eg skulle komme til å oppdage seinare er at bilen antagelig på dette tidspunktet sto i gir... veldig lurt! Ikkje rart den ikkje ville flytte på seg. Altså hadde vi gått frå aska til ilden. Her var det bare å få ut varseltrekant fort som fy! Vi kunne ikkje ha nødblinken ståande på av frykt for å tappe batteriet og hengte derfor en refleksvest på den. Vi kom og fram til at det var best å komme seg ut av bilen og bli der med mindre vi var gira på nakkesleng og en flytur. Bilane suste forbi og det var like spennande kvar gang. Janne ringte til kjæresten sin for å høyre om han viste kven vi kunne ringe til. Etter at han var ferdig å le seg ihjel var han til god hjelp og foreslo taxi. No var det Janne sin tur til å ringe.

Etter at Janne hadde forklart situasjonen for dama på Taxi-sentralen lovde ho fikse taxi og forhåpentligvis bensin til oss. På dette tidspunktet var det fristande å gjere saken så enkel som mulig og ta taxien tilbake til Notodden og la bilen stå igjen til dagen etterpå. Ein kunne jo for eksempel tenke tanke at dinna forbanna, ubrukelige, drittbilen kunne bare stå der ute i ødemarka, men bilar er jo som kjendt kalde, livlause vesen som ikkje innehar evna til å konspirere mot deg og som det følgelig hjelpe lite å skulde på. Dessuten er den som nemnt ikkje min, så vi måtte nok ha den med oss nogen lunde uskadd. Altså kunne vi ikkje la den stå igjen og bli påkjøyrt, så eg satt meg i taxien som dukka opp etter ei stund og ga sjåføren det leie oppdraget å skaffe meg ei bensinkanne midt på natta. Han kunne fortelle at alle bensinstasjonar var stengt på den tida av døgnet, noke som førte til mild til moderat noia på mi side. Heldigvis hadde fyren kontakter så han kunne muligens skaffe til veies ei kanne. Altså la vi i veg i retning Notodden.

I det vi passerte skilta til Høgås og Høgås studentby der eg holdt til tenkte eg at det var søren meg urettferdig at ikkje dinna teite bilen kunne trille noken kilometer til før den tok kvelden. Jaja, sjebnen var nok ute etter meg. Men den hadde om ikkje anna ofra en tanke for det økonomiske aspektet ved si ondskapsfulle plan. På alle dei timane eg hadde tilbrakt på shopping den dagen hadde nemlig ikkje Oslos travle gater vore i stand til å mane fram nok entusiasme i mitt lett påvirkelige sinn til å få meg til å kjøpe en dritt. Eg kunne ha sittet baki den fancy bilen med et rødglødande kort i lomma og vakum på kontoen, i staden hadde eg på mystisk vis klart å beholde Oslo-budsjettet meir eller mindre intakt. Altså slapp eg å betale med lånt kort eller med knyttneven som eg har høyrt er en utbredt skikk rundt om i det ganske land i helgene. Sistnemde alternativ hadde vel først og fremst vore latterlig i og med at mi muskelmasse i armane er på et absolutt minimum.

Etter kvart fikk sjåføren tak i ei kanne på Esso og redda dermed dagen, eller natta rettare sakt. Med ei full kanne med bensin på fanget var eg så letta at eg nesten ikkje kunne tru det! Den kanna skal følgje meg her etter. Huska eg sarkastisk sa til pappa en morgon i sommar ”don’t you just love the smell of gas in the morning?” mens eg lempa 3-4 nyfylte kanner med bensin inn i jobbilen. Men akkurat denne natta skulle eg gjett mykje for dei irriterande kannene som stinka ut bilen og alt som var, og derfor satt eg gladelig kanna inn i baksetet før vi omsider kunne spurte og hente varseltrekanten og trill i retning Notodden. Takk til Notodden Taxi og alle folka som stoppa og spurte om vi trengte hjelp, men ikkje noke takk til GPS'en! Hadde ikkje den leda oss ut på ville veiar og fått oss til å kjøyre feil så mange ganga hadde vi kanskje nådd fram til Notodden. Den kan brenne!

fredag 2. september 2011

Kjeda meg litt her en dag :P

I’m at this meating on day. About 10-12 people were spread across 3 sofas around a table. One task has been appointed, now it’s time for the other. So, who can do it? Silence. We all look around at each other. The sooner someone accepts it, the sooner we can all go home. I have been successfully dodging this task for almost two weeks, and was planning to keep it up for the remaining two days. However, this was my chance to rise and shine... or burn. “I can do it if nobody else wants to”, that’s what I told them. Though I had naively thought they would gladly accept anyone at this point, clearly this did not extend to me. As an even deeper silence (if possible) filled the room, I felt the temperature sink and the room darken as between 10-12 pairs of eyes stared at me with a mixture of surprise, disbelief and hope that some other option would emerge out of the deep dark waters of our minds. As the seconds past it became clear to all of them, apparently, that they couldn’t dismiss my suggestion solely on the grounds that they did not like me because I was too shy, even if they felt that my shortcomings might hurt our common objective. For a moment I was about to tell them what I was thinking: “Hello! I know you’re all too polite to tell me ‘no, that’s a terrible idea’, but it’s spelled out quite clearly on your faces. I was only offering to fill the role (for one day) of the person who delegates work to the other “journalists” in our pretend newspaper/wordpress blog that reaches about 0,0 people! Even if I mess up horrendously, what can passably happen? We’re not even being graded in this! I know you’re all very ambisious and shit, but we’re a team! It’s not all about you!”. Before I got around to telling them off and putting them all in a defensive position, the elected editor for the following day went: “Fine”.

onsdag 11. mai 2011

Bilder

Tenkte eg fikk legge ut noken bilde i påvente av at eg skal komme på noke å skrive :)



mandag 28. februar 2011

Tenke, tenke, tenke seg til

Har vore på leiting etter litt ny musikk i det siste og har kommet over litt forskjellig. Det først eg gjore var å søke etter ting eg har høyrt på før og ta det der ifrå. Dette leda med mellom anna til Karpe Diem. Min tidlige bekjentskap med musikken deira strakk seg ikkje særlig lenger enn til ”Piano”, ”Stjerner” og ”Ruter”, men etter å ha gått den litt nærmare etter i sømmane kom eg over et myriander av sanger med tydelige meiningar.

I alle fall så førte dette til at det dukka opp en masse tanka i haude mitt. Eg tenker gjevnt over alt for mykje, eller i alle fall mykje meir enn eg har godt av, og etter en hjernerystelse for nokre år sia har det vore meir slitsomt enn vanlig. Derfor tømme eg ut tankane mine her til alle som måtte snuble innom sånn at det skal bli litt betre plass i haude mitt.

Men for å komme tilbake til det eg tenkte på så var problemstillinga: korleis kan vi leve i et rikt land og ikkje bry oss om dei som lider?

Eg tenkte som det knaka, men dette var et vanskelig spørsmål. Likevel har eg lenge meint at alt slags faenskap kan forståast og forklarast viss ein prøvar hardt nok. Før eg vil gå vidare vil eg få presisere at eg ikkje er lege, psykolog, psykiater, sosialarbeider eller har noko som helst slags kompetanse på feltet. Eg er bare en nyskjerrig 22-åring som lika å forstå ting. Eller vil eg advare om at ei salig blandig av nynorsk, bokmål og ord som bare er generelt feil følger. Eg vil benytte anledninga til å skylde på dysleksien min :P

Eg trur at mange fleire bryr seg meir intenst enn dei vil innrømme til om med for seg sjølv. For det er mennesklig og bry seg og det er ikkje vanskelig, det kjem heilt av seg sjølv. Men det er vondt, fryktelig vondt. Dei siste åra har eg blitt meir og meir overbevist om at smerte må til viss ein skal vere lykkelig, ein kan rett og slett ikkje vere glad heile tida. Derfor lar eg meg sjølv kjenne på heile følelsesspekteret mitt når eg får sjansen. Alt frå ektefølt og intens sympati med folk eg ikkje kjenner og aldri har møtt, til intens glede over små ting. Dette trur eg det er mange som unngår. Det er slitsomt å bry seg om alle bestandig og mange unngår det nok underbevist. Ofte kan det vere lettare å rasjonalisere ting. Ein kan for eksempel tenke at i ein krig for å oppnå fred og rettferdighet er det en del av prisen at sivile liv går tapt. Men tenk deg at det var ditt barn, din mor, din bror osv som ble skutt av soldater eller sprengt av en mine. Då trur eg det ville vore jævlig hardt å sjå det på den måten. Ein kan jo sjå på det store bildet og tenke at det er greitt at en person dør for tusener sin frihet, men er det egentlig det? Er ikkje kver uskyldige person som blir drept ein for mykje? For uansett om ein person er ein uendelig liten del av det store bildet er vel dei fleste uendelig mykje verdt for noken? Samtidig er livet i bunn og grunn det einast ein har og noko som ingen har rett til å ta ifrå deg.

Sjølv om eg føler mykje, fins det så mykje meir å føle. Viss ein skulle brydd seg like mykje om alle som dødde hadde det vel blitt for mykje for ein kvar å takle. Men verden er som kjekt ikkje i svart og kvitt og det fins mange nivå. Eg trur mange føler lite som en slags forsvarsmekanisme. Kanskje er omfanget av alt som er galt i verden for mykje. Derfor tar nok mange ikkje inn over seg meir enn nødvendig. Her tar nok mange i bruk ignoranse og rasjonalisering.

Ein anna ting er at viss ein først opna døra for å bry seg er det ingen veg tilbake, eller for enkelte er det kanskje det. Poenget er i alle fall at viss ein først bryr seg er det vanskelig å rettferdiggjere å ikkje gjere noko. Eg har mange ganga tenkt at eg burde gjere noko konstruktivt for verden. Men kva skulle det vere?

Under demonstrasjonane i Egypt for ei tid sida fulgte eg mykje med på TV2 Nyhetskanalen. Eg håpte demonstrantane skulle nå gjennom og når dei endelig fikk det som dei ville felte eg nokre tårer ved syne at dei feirande folkemengdene og strikka et par pulsvantar i fargane på det Egyptiske flagget. Men hadde det noko føre seg? Neppe. Men på den andre sida, kva veit eg om Egypt eller noko anna land for den del? Viss eg skulle gjere noko, korleis skulle eg vete kva eller kor, eller kven eg burde støtte? Eg veit ikkje. I forhold til kor mykje det går an å vete om saker og ting veit dei fleste forsvinnande lite og det er eg smertelig klar over. Dette gjere at nok både eg og andre føle seg handligslamma. ”I only know a little but I feel so much” er ei linje frå en eller anna sang av Crazy Town som eg kjenne meg godt igjen i. Når eg ser på tv at det har brutt ut liknande demonstrasjona i andre land, tenke eg egentlig ikkje at eg håpa at en eller anna president som eg aldri har høyrt om skal gå av, eg håpa at folket skal få det som dei vil. For kven er eg til å mene noko om kva som er best for folka i land eg aldri har satt min fot i engang? Og når det er snakk om at politikera snakka om at dei er redde for at folket skal velje en eller anna veldig muslimsk fyr som president tenke eg: er ikkje det det demokrati går ut på? Men nei, eg har vist misforstått det heile. Sakens er det at dei med dei største bombene og mest penga får bestemme kva som er best for alle andre. Skal vi vere heilt rettferdige er det vel bare å innrømme at også kristendomen har sine svin på skogen. Eg har ikkje kjent mange muslima i mitt liv, men dei eg har hatt noko med å gjere virka i grunn som heilt normale folk. Frå den middelaldrande leigebuaren i nabohuset då eg var liten som smilande kasta snøballa på meg og nokre venna mens vi leande gjøymte oss undre ei presenning og som var voldsomt fasinert over fjordhestane våre, til den litt sjenerte somaliske jenta eg gjekk i klasse med på ungdomsskulen med det store smilet som var litt frustrert over at folk snakka engelsk til ho for ho ville lære norsk. Så vidt eg kunne skjønne var ikkje dette folk eg hadde noken grunn til å mislike eller sette i same kategori som sjølvmordsbomberar og teroristar bare fordi dei tilfeldigvis rekna seg til same religion. Det ville vel vere litt som å gå ut ifrå at alle dei kristne eg kjenne identifisera seg med korstog og heksebrenning?

Sjølv om forhåndsdømming dette kaliberen er meir enn eg nokon gang har greid å prestere gjev det for så vidt mening på en litt forskrudd måte. For viss verden var en svart/kvitt-film hadde ting vore så mykje enklare. Då hadde du vist kva side du skulle velje og kva du gjekk til når du valgte den. Du hadde vist kven som var venna og kven som var fiendar. Dette hadde gjeve ei viss oversikt. Oversikt gjer at vi føle oss trygge og kven lika ikkje å føle seg trygge? Men her er det vel på tide å innsjå at det fins mange nivå mellom venner og fiendar og alle kategoriane kjeme i forskjellige innpakningar utan synlig merking i panna eller nokon anna plass for den del. Elles vil eg påstå at min eller noken andre sin personlig følelse av falsk trygghet ikkje er noko eg er interessert i for en kvar pris på andre si rekning. For det aller tryggast hadde vel vore å vere heilt aleine i verden, men det hadde vel blitt litt kjipt i lengda? Når alt kjeme til alt er vi jo sosiale vesen.

Når eg no har slått fast at eg er uvitande, sikkert ganske sneversynt og har slått frå meg muligheta for å utrydde resten av menneskligheta, kunne eg likevel fremdeles tenke meg å gjere noke. Innimellom tenke eg at det beste eg kan gjere med uvitenheta mi er å dokumentere. Min første tanke var dokumentarfilmar. Men dei fleste dokumentarar er i grunn reinspikka propaganda og veldig farga av meiningane til den som har laga dei. Elles har eg tenkt på fotojournalistikk. I haust tok eg eit fag som heite ”Photo for media” ved Høgskulen i Volda. Mang en gang har eg tenkt at fotografa av denne typen må vere nokon kalde jævla (spesifikt under forelesninga om etikk, der det rimelig nok blei vist ein del sterke bilder som blei rekna for å vere for sterke til å trykke). Men eg har og tenkt at kanskje er det verdt å ofre sjelefreden for å vise verden kva som foregår? For ein kan jo forbanne media så mykje som ein vil (og tru meg, det har eg gjort) men utan den hadde folk fått lidd så mykje som du bare kan tenke deg i kvart et verdshjørne utan at nokon hadde vist om det. Undre den nemnte forelesninga blei det mellom anna vist et bilde av ei mor og eit barn som falt med haude først frå 4. etasje i eit brennande hus. Det blei fortalt at etter å ha tatt bildet snudde fotografen seg vekk fordi han ikkje ville sjå dei treffe bakken. Denne historia viser vel at dei ikkje er så kalde og distanserte som ein kanskje kan tenke. På en måte tenker at denne typen jobb må vere det ultimate offeret og virkelig noko som kan merke deg for livet. Men eg veit ikkje, eg er ei sart sjel. Dessuten kan jo media gjere kva dei vil det den informasjonen dei får inn. Skal ein satse alt på en hest bør en vel vere sikker på at det er verdt det.

Dette blogginlegget er ikkje noko eg har tenkt å avslutte med en konklusjon av noko slag. Til det starta eg med et alt for stort og vanskelig spørsmål, men mens og skreiv dette føle eg at eg har er kommen litt nærmare å forstå.

Som ei lita avsluttning vil eg anbefale å sjå litt nærmare på karpe diem, sjølv om du kanskje ikkje er så glad i denne typen musikk:)