RE: Søvngjenger

I mars skreiv eg et innlegg om å gå i søvne, her kjeme det ei litt forsinka oppdatering.

Ei stund etter innlegget var publisert (i april eller mai trur eg) hadde vi to veke med journalistikk på skulen kor vi skulle drive nettavis (egentlig meir som en sjukt seriøs blogg med deadline). Her måtte altså sjenerte og usikkre meg bare bite tennene sammen og gå inn i journalistrolla. Dette var unektelig veldig lærerikt og sannsynligvis noke eg hadde sjukt godt av, men det var nok ikkje fritt for at eg forbanna mitt valg av studier daglig desse to vekene.

Poenget er i alle fall at denne typen arbeid som er så langt utafor det eg lika å styre med at komfortsona mi i grunn er ute av syne føre med seg en del stress. Stress utløyser søvngåing (litt i tvil om det er et ord).

Ut over desse to vekene begynte eg å merke meg meir og meir tydelige teikn på at eg sov en smule urolig. På et eller anna tidspunkt var det så gale at eg fikk mitt første virkelige bevis på at eg har styrt med ting i søvn. Det er ikkje alle som får oppleve at en sjølv går i søvne og det er ikkje å anbefale. Ei natt vakna eg nemlig av at eg satt i senga mi og såg ut vinduet. Eg hadde bare dratt gardina litt frå og satt meg opp. Men dette var absolutt ikkje en normal stilling å sove i og heller ikkje å vakne i så eg fikk rett og slett litt noia. For det er greit nok å vite at en går i søvn, men det er jo i grunn ein ganske surealistisk ting. På en måte trur eg ikkje heile greiene med at eg går i søvne virkelig sank inn før eg vakna på denne måten mens eg gjekk i søvne. For kor snålt er det egenlig ikkje å gjere masse rart uten å vite om det?! Det er jo nesten som om noken har tatt over kroppen din og gjort det for deg. Men no skal ikkje dette her bli ei full reprise av forrige innlegg.

I alle fall overlevde eg to vekers "journalist-praksis" sjølv om det skal seiast at eg blei heime og sov den siste dagen då det gjekk opp for meg at eg hadde publisert godt over snittet og derfor kunne ta fri med god samvittighet. Trur aldri eg har vore så letta som då dei vekene var over.

For øyeblikket er det fleikameraproduksjon det går i på skulen, noke som passa meg mykje bedre. Det skal ikkje så mykje arbeid til før eg blir stressa så det er en viss strssfaktor ute og går no og, men å vere kameraoperatør er noke eg føle eg kan få til og det er faktisk veldig artig :)

Tenkte eg skulle legge ved et bilde som passa, men fant ikkje noke. Så då blei det "stormen i vannglasset". Dette er en fin illustrasjon på korfor eg blogga om sånne ekstremt uinteressante ting: rett og slett fordi det blåse full storm oppi haude mitt nesten konstant og eg trenge å lette på trykket inn i mellom :P



Ellers har eg noke bevegelses-greier frå arbeidet meg ei skuleoppgave i "Photo for media" som eg ikkje er sikker på om eg lika sjølv en gang:


Lukkartid: 1 sek


Lukkartid: 1/8 sek.

Dysslexi… eller dysleksi?

Som du sikkert skjønna så har eg dysiklisisix …. *kremt* dysleksi.

Her en dag satt eg og såg eit dabattprogram på NRK som handla om det norske skulesystemet og korleis det kunne gjerast betre. Litt ut i programmet lot dei ei lektor frå ein vidaregåande skule komme til ordet. Han vil eg seie at (i alle fall i mine auge) hadde ganske radikale meningar. Han mente blant anna at for at barn skulle ta ungdomsskulen på alvor kan ein innføre inntakskrav på vidaregåande, slik at elvar med dårlige karakterar får eit avgrensa tilbod.

Tilbake til min fantastisk diagnose: dysleksi eller ordblindhet er så vidt eg har høyrt norgest vanligaste funksjonshemning, og fører til at ein har problem med å lære seg å lese og skrive. Dysleksiden.no beskriver problema sånn:
”Dysleksi er et ord som brukes om uvanlig store vanskeligheter med å lære å lese og skrive. De problemene som gjør det vanskelig å lære lesing og skriving fortsetter ofte inn i voksen alder. Mange lærer seg måter å omgå problemene. Likevel vil voksne dyslektikere ofte kjennetegnes ved at de leser langsomt eller usikkert, skriver enkelte ord feil og strever med å skrive lengre tekster. Mange sliter også med lav selvtillit og manglende tro på seg selv. Dette kan for noen være et større problem enn langsom lesing og skrivefeil.”

No vil eg presisere at dette er ikkje ment som ein ”stakkars meg”-tekst. Eg er ikkje spesielt hardt ramma. Mange andre har derimot mykje større problem enn meg og dette er det viktig å ta omsyn til. Alle er rett og slett ikkje like. På mange måta kan en seie at skulesystemet ikkje er berekna på oss som slite litt med den skriftelige biten. Ikkje fordi det ikkje fins mange fine tiltak, men det er liksom ikkje alltid nok. For ”dysleksi” er ikkje et fancy ord for ”dum” eller ”ubrukelig”. Det har vist seg at dyslektikarar ofte har andre kvalitetar. Eksempel på dette kan vere at ein kan vere krativ, ha god praktisk sans og vere flink til å sjå samanhengar og helhet.

Bla, bla, bla tenke du nok no, men dette er faktisk ikkje kødd. Likevel har kanskje mange, som meg, forstått seg på at det er så forbanna mykje lettare å få detaljar og småtteri ned på et papir enn ”den store heilheta” for den er jo ganske… stor og omfattande. A4-ark er rett og slett ikkje eit format som egna seg så ekstremt godt for oss som er litt ”annerledes”.

I mange trangsynte folk sitt forsvar kan eg i grunn forstå at det er fort å tenke at ein person (oki, det var meg) som trengte nærmare eit halvt minutt på å lese tittelen på ei bok ei venninne viste meg en gang er mindre begava… for av og til stoppa det bare heilt opp. Dette hindra meg på mystisk vis ikkje i å lese ei bok på over 700 side på engelsk på 3 daga. Då skal det seiast at eg verkelig gjekk inn for det.

Dysleksi kan arte seg på mange forskjellige måta og nokre blir oppdaga tidlig, mens andre får oppleve å få diagnosa først i 10. klasse, eller kanskje seinare. Det er mange skuleår med å vere misforstått det, og for mange går det nok ut over karakterane.

Eg syns det er vel tidlig for en 10. klassing å forsegle sjebnen sin med å ta et vanskelig val for vidaregåande. Eg for min del er ”yrkis” med generell studiekompetanse. To år på Teikning, Form og Farge er en ting aldri kjem til å få meg til å angre på, men det er likevel like kjipt kvar gang eg ska søke på høgare utdanning og kan konstatere at mange av dei mest interessante studia nok krevje litt meir enn GENS. No er eg begynt å sjå på koden på inntakskravet før eg ser på kva fag det er. Men det valet har eg tatt sjølv, sjølv om det er begynt å bli over 5 år sida og den personen som tok valet knapt tan samanliknast med dagens meg. Mange angrar nok på vala sine på vidaregåande, sjølv om eg ikkje har det med å bruke tid og krefter på slikt. Skal dette bli ei sperre som 15 og 16-åringar skal møte fordi dei ikkje har tatt ungdomsskulen seriøst nok eller fordi deira personlige problem og/eller spesielle behov er blitt behandla på rett måte?

Den dagen den tidligare omtala lektoren tar et skritt utafor den vesle boksen sin og ser at det fins mange som trenge en ny sjanse, som har bruk for litt hjelp eller rett og slett bare litt forståelse, har han kanskje vett til å bite i seg det han sa. Det er mange som har bruk for at ikkje så altfor mange dører stengjast for tidlig.

Som ei lita avrunding vil eg seie at eg har aldri ønska at eg ikkje hadde dysleksi. Korfor det liksom? Det forandra ikkje en dritt. Eg er meg uansett og eg har dysleksi. Så lenge eg kan huske har eg hatt problem med at eg ikkje greide å følgje med på tekstinga på tv og i filma og eg har lest litt saktare enn andre. Diagnosen kom bare som ei forklaring. En må liksom bare jobbe med det en har. Sjølv om eg er en gangske så sjenert person har eg heller aldri sjemst for å fortelje folk at eg har dysleksi. Dette veit eg at det er mange som har problem med, men eg har egentlig aldri følt meg dum eller utilstrekkelig på grunn av dysleksien, så viss nokon trur har tenkt å dømme meg for det så er det synd for dei. Oki, stryk den delen om at ALDRI har følt meg dum, for den dagen vi skulle lese gammal-norsk i ein norsktime på vidaregåande og alle andre tilsynelatande klarte dette fint mens eg hadde en støttelærara sittande ved sida av meg og fortelje meg kva som sto i kvar enkelt setning følte eg meg dum, men utan om det har det gått fint. For mens norsk-karakterane mine skjeldent har bevegd seg over en veldig gjennomsnittlig 4ar, har engelsken min i grunn hatt god nytte av ”problema” mine. For når hjernen min rett og slett ikkje fikk heilt dreisen på dinna tekstinga fikk den en betre ide! Den logiske løysinga på problemet var at eg rett og slett blei nødt til å lære å forstå kva som blei sakt. En anna ting er at kneika som ein må komme over for å bli meir flytande i engelsk er å tenke på engelsk i stade for å tenke på norsk og oversette. For min del måtte eg fint lære meg å tenke på engelsk med en gang nesten, fordi eg rett og slett er sjukt dårlig til å oversette. Dåkke veit kva dei seie folkens: ingen ting er så galt at det ikkje er godt for noko!

Måløydagane

I helga gjekk Måløydagane av stabelen igjen, som den har gjort årleg så lenge eg kan huske… det var vel no eg skulle komme med et nøyaktig tal som eg mistenke at er å finne i ei avis på bordet rett ved sida av meg, men eg gidde ikkje å sjekke og det er vel neppe nokon som bryr seg så hardt uansett.

Poenget er i alle fall at når eg opna den vanlige info-avisa til arrangementet som kjem i posten som ei fristande lokkedue en bare må kikke i kvart einaste år oppdaga eg fort at her var det noko nytt, og med første augekast var eg ikkje imponert over forandringane.

For min del har Måløydagane alltid skilt seg litt ut. Mens dei andre ”dagane” og messene , som Eidamessa, Strynemessa, Sandanedagane og… Davik Kulturfestival (ingen som har høyrt om den nei?) ikkje er så mykje å snakke om og ganske trøtte greier har Måløydagane alltid vore meir spennande og har hatt eit litt meir internasjonalt preg. Årets program virka først som eit steg i feil rettning. Etter å ha nemnt dette for han far fekk eg høyre at det er fordi dei har sparka han der som eg ikkje huska kva heite som ”bare tenkte på å bruke mest mulig pengar”. Likevel såg eg altså gjennom resten av programmet og stoppa opp med noko som fekk meg til å tru at eg hallusinerte, for det kunne vel ikkje vere sant? Skateboard-show på denne sida av fylkesgrensa (for dei som ikkje har fått det med seg er Ørsta/Volda området heilfrelst på brettsport)?! Eg har gått på skule i Volda i 2 år no og har vore vandt med å sjå folk på skateboard og longboard overalt, dessutan står eg og sjølv på longboard og snowboard og er veldig interessert i denne typen sport. Dette avgjorde saka: en slik sensasjon kunne eg ikkje gå glipp av! Dette fikk meg nesten til å gløyme alt stygt eg nokon gong har sakt om Måløy ”by”, og det er ikkje så reint lite heller.

Det var flott å sjå at Måløy også i år våga å satse litt utafor ”boksen” og satsa på en sånn sport. Nokon trenge nemlig å innsjå at det fins andre sportar i verden enn fotball! Greitt at fotball er ein sjukt populær sport, men det har kanskje noko å gjere med at det er den sporten vi alle i størst grad blir påtvungne. For min del har fotball lenge vore først og fremst ein traumatisk opplevelse eg har gjort mitt ytterste for å unngå. Mange føler det nok på same måten eller liknande. Fotball blir dessutan ofte for konkurranseprega for mange og viss ein ikkje er blant dei meste blir ein gjerne sittande mykje på benken og fell av lasset i løpet av tenåra.

I forbindelse med eit prosjekt då eg studerte Kunst og Handverk i Volda angåande ”uterom, byrom og mellomrom” var gruppa mi i kontakt med Volda-kommune. Her vart det mellom anna snakk om en skateboard-rampe som skulle byggast. Vedkommande vi snakka med brann verkeleg for saka og fortalte om kor positiv denne sporten kan vere . Mellom anna snakka han om at dette er ein svært vanskelig sport, noko som fører med seg at ein ikkje kan vere full eller på nokon måte berusa når ein driver med dette. Dette var eit av mange argument han kom med. Kanskje var han bare en som var flink å selje saka si, men han overbeviste i alle fall meg.

For min del vil eg seie at brettsportar kan vere positivt på mange måtar. Snowboarding er terapien min. Når du susar ned gjennom ei fjellside i bra stor fart kan den minste feilberekning av balanse, moment og vinklar bli smertefulle, så då er det bare det som forgår rett framfor nasa di som teller, og du må prosessere det i ei forrykande fart. Ergo kan du ikkje tenke på ting som stressar og plagar deg, skuldrane synk nokon hakk ned for dette har du gjort før og dette kan du takle viss du bare fokusera. Den logiske, langsomme delen av hjernen di er skubba til sides og det er bare muskelminne, refleksar og lynraske berekninga som gjelder. Eg kjenner eg blir roligare bare av å tenke på det.

En anna ting er at det er ingenting som ei lita skade for å få deg til å sette pris på dei små gledene i livet. I skrivande stund er venstre kneet mitt fryktelig ustabilt og har avgrensa bevegelighet grunna ei to veker gammal leddband-skade som eg pådrog meg fordi eg tryna på longboard. Etter å ha gått på krykker i bare 3-4 daga var eg lykkelig då eg kunne begynne å gå igjen, lykkelig då eg kunne begynne å jobbe igjen etter litt over ei vekes sjukmelding og eg kjem til å vere lykkelig når eg kan bevege meg normalt igjen og når eg kan stå på longboard igjen. Som nokon sa en eller anna gang: “Life is a roller coaster, you have your ups and down, unless you fall off”.

Anyways, showet skuffa ikkje! Det var utrulig arti å sjå skating på et så høgt nivå på torget i Måløy og eg hadde absolutt ikkje sett på det som en uting om dette vart ein tradisjon! Då hadde eg blitt fast inventar kvart år. Med mitt dyrebare speilreflekskamera på serie-modus (det kan ta opp til 6,5 bilde i sekundet i optimalt lys) har eg bilder i massevis som eg kan jobbe med å behandle lenge :D I tillegg blei det arrangert en konkurranse, Måløy Open, for dei lokale brett-entusiastane som og var et bra påfunn etter mi meining.

Under kan du sjå nokon bilder frå dagen. Skaterar: Nikko Hansen, Jonathan Arnestad, Tobias Lien og Henrik Lund.

Salg av kreative treningsapparater på TV

I skrivende stund sitte eg på hybelen min og slappa litt av før eg skal på skulen. Denne tida av døgnet er stortsett den einaste tida på døgnet at eg bruka å sjå på tv. Viss du nokon gang har sett på tv3 om morgonen har du sikker vore ut for laaange reklamer som f. eks. TvShop eller Tvins. Dette er altså reklamer så lange som et vondt år, eller i alle fall så lange som ein vond tv-serie, og for dette formålet kan vi kalle fenomenet ”Reklama”. Men det er jo ein ting, Tv3 er jo langt frå den største kanalen i Noreg (NRK leda jo overlegent) og må jo tene pengar på eit eller anna vis, noko som gjere dei avhengige av reklamefinansiering. Men anyway, desse uendelige reklamanes modus operendi er sensasjonelle produkt som ingen har set maken til og tilbod som sjølvsagt er for gode til å vere sanne! Det som for hundre og ørtande gang irriterte meg i denne elles så fine (og regnfulle) morgonstund er treningsapparata dei prøver å selje til folk. Misforstå meg rett no, eg er sjølv medlem på et treningssenter og meinar at sport og trening slettes ikkje er å forakte, men det meiner openbart desse luringane. Anslaget (et lite forsøk på å høyres profesjonell ut frå mi side) i desse reklamane er standard; en liten introduksjon av kor fantastisk vondt og vanskelig det er å trene på vanlig måte. Du har faktisk lidd så mykje at du ikkje ana det sjølv ein gang! Men fatt mot, Reklama er din venn i nøda. For ”point of no return” kjem med lyset i enden av tunellen, gang etter gang. Apparata er kanskje forskjellige, dei heite ikkje det same og ser ikkje like ut, men dei har alle en ting til felles. Dette får jo spenningskurven til å flate seg ut litt for kvar gang du ser ei slik reklame. For vi veit det allereie, allereie frå første sekund. Det dei har til felles er sjølvsagt at dei er uovertruffne, revlusjonerande, overlegent effektive, tidsbesparande og sist men ikkje minst; morsomme. Ja, du høyrte rett! Det skal vist nok bli morsomt, smertefritt og avslappande å trene, sjølv om du (som reklama allereie har påpeika) aldri har syns det har vore det før.

For min del (ikkje fordi eg veit noko som nokon andre ikkje veit) så er det stortsett et helt knippe med logiske brister i ei slik reklame.
Brist nr 1: Trening er trening, eller? I hovudet mitt så fungera det slik at jo hardare du trena, dess meir resultat får du. You’ve got to learn to love what’s good for you blir det sakt, det fins ikkje nokon snarveia. Ein kan sjølvsakt finne ting som er artigare å gjere enn andre, sånn som at ting som fotball og snowboarding slår jogging hardt etter mi meining, og Parkour det kan anbefalast. Romaskiner med meterteller er heller ikkje å forakte, i alle fall ikkje viss du har nokon å ro om kapp med:P
Brist nr 2: Korleis kan det ha seg at gang etter gang er det dei presenterar revlusjonerande, nyskapande, overlegent effektivt og, i følgje dei sjølv, nesten latterleg underprisa…. For min del så syns eg ikkje det henge på greip. Korleis har det seg at det er nettopp desse som alltid får distribuere det beste av det beste, og at dei samtidig underbyr seg sjølv… det skulle jo ikkje vere nødvendig viss produkta er så fantastiske!
Brist nr 3: Viss Reklama har sitt på det reine, korfor tar den i bruk skamlaus (og i mine auger kynisk og uetisk) manipulering av ”bevismatriala”? For Reklama er glad i før og etter bilder. Når du kan sjå at før-bilda er blitt strekt i bredda mens etter bileta er strekt i høgda veit du at du er offer for lureri. Et anna triks er for eksempel at du ofte ser at på før-bilda står vedkommande veldig nærme kamera, mens på etter-bilda står personen mykje lenger frå. Dette bidreg jo så klart til at vedkommande ser mindre ut på det siste biletet. Ein anna klassiker som blir brukt mykje er virkemiddel som lys, fargar og kroppsspråk. Viss vi ser en samansunken person i dårleg lys og dystre fargetonar på det første biletet, mens vi ser en person med stolt holdning i flatterande lys og friske fargar seie det seg vel sjølv kva det er meninga vi skal strebe etter. Det siste trikset eg vil nemne under denne bristen er noko som ein episode om temaet på Penn & Teller (eller Bullshit som det heite egentlig) gjore meg oppmerksam på. For på mange av etter-bileta ser vi ribbein som stikke ut… er det noken som trekke inn magen kanskje?

Reklamer som dette er en av fleire grunnar til at eg ALDRI skal jobbe i reklamebransjen. Eg har laga ei reklame i mitt liv (med mindre vi rekna med en plakat eller to for lokale arrangement) men det var noko så uskyldig som ei spotify-reklame for ei studieretning på Høgskulen i Volda (reklama heiter ”mamma på telefonen” og kan høyrast på midlabs.no).

Det er så utrulig mange reklamer av typen ”eg vedda på at du har et stort problem! Flaks at eg kan hjelpe deg med det!”. Media har ei viktig og mektig rolle i samfunnet som dessverre blir grovt misbrukt av altfor mange. Heldigvis er det og bra tendensar å sjå i media og Noreg er nok ikkje det værste landet sånn sett. Likevel er det under sterk tvil eg satsar på ein medie-utdanning. Eg vil nemlig sove godt om natta og ikkje bare ha ein jobb eg trives med, med ein eg med handa på hjertet kan seie at eg ikkje syns er moralsk forkastelig.

Typo og linka

Etter mykje styr me virus og greier kunne eg i dag besøke sikre sider som hotmail.com igjen for første gang på to daga uten feilmeldingar, sikkerhetsvarsel og tvangsblokkering av innhold. Eg var derfor glad for å sjå min kjære mail igjen. Som en liten prikk over i'en blei eg møtt med denne teksten:

Denne lisje tabben fra MSN si side syns eg selfølgelig var ekstremt morsom :)

Vidare har eg hatt et lite innlegg om fine linka liggande å slenge ei stund som eg tenkte å publisere. Det kjeme altså no.

Eg studerer for tida Media, IKT og design og i forbindelse med studiet blir vi opplært i bruk av diverse ekstremt overprisa programvare (mesteparten frå Adobe), mellom anna Photoshop. Eg har etter kvar utvikla ei aldri så lita Photoshop-avhengihet og har i lenger tid prøv å finne ei erstatning (av den enkle grunnen at det kosta intet mindre enn 10 000 kr for en lisens). Her ein dag snubla eg over ei genial webside:

http://alternativeto.net/

Vi har jo og fått opplæring i andre program, men heldigvis er ikkje alle like vanedannande. Adobe Dreamweaver for eksempel blei i alle fall eg fort kurert for.

Her er noken andre linka frå mi rikholdige samling med bokmerke:

Gratis bilde i stor oppløysning som en kan bruke til nesten det en vil og det er lovlig til og med:
http://www.sxc.hu/

Viss du som meg av og til er ute etter brukbare kilder kan du prøve denne sida:
http://scholar.google.no/

Hjelp med ein irriterande Photoshop-bug:
http://www.davidbisset.com/2007/12/15/photoshop-stuck-on-hand-toolicon/

Artige lære-spel (høyres skikkeli kjedelig ut, men eg har fått hekta på geografispel:
http://www.purposegames.com/

Photoshop tabba = komisk:
http://photoshopdisasters.blogspot.com/

Syns du det var fint med linka? Sjekk ut denne sida:
http://www.notcot.org/

og denne:
http://www.randomwebsite.com/

Søvngjenger

Eg skreiv i utganspunktet dette innlegget til den andre bloggen min so det er på tvilsom engelsk, bare å beklage, men eg er for lat til å skrive det om til norsk :)

Like a lot of people I used to sleepwalk when I was a kid. Most people stop doing it as they get older though, I didn’t. It’s been a few years since the last time anyone has seen or heard me do anything but mumble in my sleep, but sometimes I will wake up to find that I’m wearing something that I’m sure I wasn’t wearing when I went to sleep. That way I know I’m still doing it.....

A few days ago I woke up to find that my right ankle was feeling sore. I took a look at it and was slightly shocked to see that I had a fresh wound there that looked like it had been bleeding quite a bit and was now swollen. Right above it I had two red marks and I could tell I was going to get bruises. I was a little bit freaked out by this. It seems pretty bizarre to get hurt during the night while sleepwalking. What had happened? What had I been up to? Besides from that it is beyond me how I could get hurt like that without waking up. It must have hurt, but since I didn’t remember anything I couldn’t have woken up I think. The whole thing was a little bit scary. When I woke up, before noticing what had happened to my ankle I was already suspicious that I might have been up and about in the night. The reason was that I thought the cloths lying next to my bed had been shifted. This leads me to think that I have been walking around too. If you ever been sleepwalking you probably know what a weird feeling it is to see things hinting that you’ve been doing something, but not being able to remember what or even if you’ve done anything. You might have walking around, seen stuff, done stuff, said stuff and you will probably never be able to remember it. It’s like it never happened to you, but it did. You might have walked around in public half naked or you might have been acting all crazy. It’s a bit like somebody else have been borrowing your body and you’re wondering what they did to it! It’s a super strange thought for sure.....

I’m just a little bit freaked out because it’s the first time in years that I have proof the I’ve done something in my sleep besides mumbling and moving stuff next to my bed...

Bilbelte

”Æsj! Du e no so samfunnsbevist!”

Dette var det altså pappa som sa om meg ein gang fordi eg var så opptatt av å parkere nærme nok bilen ved sida av for ikkje å ta opp unødvendig stor plass på parkeringsplassen. I dag tenkte eg å leve opp til denne påstanden med å skrive mitt første fornuftige blogginnlegg sidan eg fikk meg ny blogg.

Bilbelte er noko eg er fan av. Når eg er ute og køyrer bil brukar eg alltid bilbelte. Korfor ikkje liksom? Det er en liten ting å gjer, null problem og i tillegg kan det komme til å redde livet ditt. Flotte greier! Kjøre eg i tillegg sjølv (som eg ofte og med stor fornøyelse gjere) blir dette med bilbelte til og med nærmast ein tvangstanke; har eg ikkje på meg bilbelte så føles det som eg ikkje kjem til å få til å køyre bile ordentlig. Dette høyres kanskje merkelig ut, men eg er et vanedyr uten like og har eigentlig aldri (med unntak av på tunet heime) køyrt bil uten bilbelte og veit følgelig ikkje om dette går an (om vi skal sette det litt på spissen). Har eg ikkje på meg bilbelte er eg rimelig sikker på at eg ikkje hadde greid å tenke på noko anna. Eit anna senario der bilbelte er svært viktig for for min sjelefred er viss eg skulle driste meg til å sitte på med broren min, men då handla det meir om overlevelsesinstinkt enn tvangstankar.

Viss eg derimot reiser med buss er det ikkje alltid eg er like flink. Eg er blitt så pass gammal etter kvart (21 år) at eg offisielt kan starte setningar med ”då eg voks opp…” og det har eg tenkt å gjere no. For då eg voks opp hadde vi ikkje bilbelte på bussar. Etter kvart dukka bilbelta opp der og. Då dette begynte å komme var det liksom allereie en innlært ting at en skulle bruke belte i bil men ikkje i buss. Eg var ganske ung på den tida og hadde ikkje akkurat refletert så nøye over den slags dobbeltmoral. Det eg mente om saka var derfor at viss det ikkje har vore nødvendig med bilbelte på buss før så er det ikkje nødvendig no heller. Etter kvart som eg er blitt litt eldre og har tenkt litt meir over saken er eg likevel kommen til at det nok er ein god idé å bruke belte også på buss. Konklusjonen blei den same; korfor ikkje? Det kan redde livet mitt.

Ein fredag eg sat på bussen frå Volda til Nordfjordeid fikk eg dessutan en liten aha-opplevelse som i grunn forsterkar synspunktet mitt. Bussen hadde akkurat forlatt Volda og var på vei til å køyre av ferja på Folkestad (for dei som er lokalkjende). Eg satt med speilreflekskameraet mitt (av typen Canon 40D) med eit passelig stort og tjukt objektiv på og såg gjennom nokon bilde. På motsatt side av midtgangen satt det to små gutar. Den nærmaste satt å kikka storaugd på meg og det svindyre kameraet. I det bussen køyrte på land kom eg på at eg skulle ta på meg bilbelte. Til mi store overrasking reagerte guten med å kopiere denne handlinga, tett fulgt av at den andre gutten gjore det same. Eg kunne ikkje anna enn å smile litt. Då eg var liten såg vi vel litt opp til dei som var litt eldre, men det hadde ikkje slått meg at eg var i nokon posisjon til å påverke nokon verken den eine eller det andre vegen. Det var kjekt å vite at eg hadde satt et bra eksempel og påverka nokon på en positiv måte.

Sjølv om eg kan vere litt slurvete med bilbelte på buss frå tid til anna, syns eg det er et poeng å lære barn å bruke bilbelte også på buss. Mange unge blir nok påvirka av at det endå ikkje er sett på som viktig å bruke bilbelte på buss av mange (både vaksne og unge). Blant ungdom er det gjerne ikkje ”kul” heller. Derfor syns eg det er viktig å gå forran med eit godt eksempel og har derfor bestemt meg for å bli flinkare også av den grunn.

Datakræsj

Min gamle laptop daua spontant for snart ei veke sia, 2,5 år gammal. Med seg i grava tok den nesten alle bilda eg har tatt i vinter. Eg hadde ikkje tatt sikkerhetskopi av dei enda og var akkurat på vei til å gjere det då den tok kvelden. Jaja, det kunne vore lang verre viss eg ikkje hadde hatt den lisje eksterne harddisken min med alle sikkerhetskopiane.

Så, vekas tips:

Skaff deg en liten harddisk og ta kopia, det lønne seg!:)

Som en "R.I.P" til dataen og bilda den tok med seg tenkte eg å legge ut noken av bilda som forsvant som fremdeles eksistera (alvorlig komprimert vel å merke) på verdsveven (internett med andre ord:P ). Det er bare 6 stk av noken hundre, men bedre enn ingenting:)

Viss du eller skulle vere eksepsjonelt interessert i Facebook kan du ta en titt på min splitter nye wiki på wikispaces.com (nei, eg er ikkje spesielt opptatt av facebook, det va lekse faktisk:P ) Her er den i alle fall:

http://annikbo.wikispaces.com/Facebook

Ditta krevde mange lange tima med reasearch (føltes i alle fall sånn). Må tilstå at eg følte meg litt profesjonell når eg satt å leste forskningsrapportar og greier og for en gangs skuld greide å motstå fristelsen til å bruke wikipedia som kilde (artikkele deira motsa seg sjølv nemli). Det fikk nesten til å føles som eg studera noke seriøst og meningsfult:P

Må bare få benytte sjansen til å anbefale en sang som eg har fått litt på hjerna og som du kanskje har hørt i ei reklame:

Peter and the Wolf - Safe Travels

Dette begynne å minne meir og meir om en sånn blogg som det ikkje skulle bli, en sånn "meg og mitt" blogg. Jaja, eg skal skrive om noke meir interessant når eg finne noke å hisse meg opp over:P

Kom plutselig på noke eg kan hisse meg opp over! Maken til tilbakeståande redigeringsverktøy som dei dei har her på blogspot har eg (nesten) aldri opplevd! og eg som trudde Dreamweaver kunne kunsten å drepe HTML-kodane sina, men neida, blogspot tar kaka. Jaja, så viste vi det:)