World Snowboarding Championship etc

I don’t usually watch TV a lot (something that comes from living in a student apartment with TV or internet connection) but last week I was stuck for a few days watching the World Snowboard Championship live from Oslo! I could not believe the amount of coverage this was getting, as you don’t see a lot of snowboarding on Norwegian television. Way to go NRK! It’s about time too, as they certainly manage too fit enough skiing into their schedule. Surely they could cut out some of that ski-flying crap and some reruns of everything, to fit in Air & Style and the X-Games at least? Snowboarding is the only sport you will ever catch me watching on TV, and I was defiantly prepared to sit it all through. This is really good entertainment! I think the best part was the halfpipe finals. The level was crazy all around, so the results were pretty much wide open all the way to the end. Unfortunately, none of the Norwegians made it this far. But the Norwegian commentators were ready to adopt any of our neighbours, so the Finns would do.

Anyway, I figured I better work on my drawing skills and was on the lookout for something to draw. So I ended up doing a portrait of one of the contestants, Markus Malin. It’s my first ever portrait done with permanent markers and I’m not very good at doing portraits in the first place. I ended up messing it up, so I did another one in ballpoint pen. I’m working on figuring out this technique, as pencil drawings are more of my speciality, but I gave it a go. Even though the similarity isn’t exactly striking, I’m pretty happy with it. A little pop-art-ish I think :P

At the moment I’m building up the courage to go for an education within arts and/or design instead of becoming an engineer like my parents wants me too. I don’t know what it’s going to be yet, as this is a very half finished plan. And I’m planning to leave it at that as I’m worried the smarter part of my head will get the better of me.


While I was writing this I had a bit of an accident. I had just picked up a bottle of water when I realized there was something stuck to the bottom of it. I flipped it over to see what it was, wandering what had infested our fridge as this was where the bottle had just come from. As I was inspecting this sticky, brown substance I could see my dad leaning towards me in my peripheral vision. Then he goes “KA DU DRIVE MED?!” (what are you doing?) and I looked up to realise he was not talking about the stain. Turns out I had removed the cap, so the water was flowing out and, this is where it gets good, straight onto my laptop keyboard. This is so typical! But it actually turned out good. I just turned it off and left it upside down to dry. I even seems like all the keys still work.

Skal, skal ikkje

Val er luksus. Eg har vore så heldig å vokse opp i et fritt, velstande, demokratisk land, altså har eg et val. Eller… stryk ”et”, eg har sjukt mange val! Val er som sakt luksus, og med luksus kjem luksusproblem. For når ein har val som skal takast og alternativ som skal overvegast har ein ansvar, om ikkje anna for seg sjølv. Valga bør vere velgjennomtenkte, for seinare skal ein stå til ansvar for dei. Ikkje minst over for seg sjølv.

Eit av dei store valga i livet står eg for øyeblikket over for: kva skal eg utdanne meg til?

Det eg for øyeblikket har satt meg i haudet, er at eg vil bli filmfotograf. Dette har ikkje komme heilt ut av det blå. Blant mine kjæraste eigendelar finne du eit litt for dyrt speilreflekskamera av typen Canon EOS 40d, eit stort antal skissebøker som eg har brukt årevis på å fylle og eit snøbrett. Nå lure du sikkert fælt på kva dette har med film å gjere, og det skal eg fortelje deg. Så lenge eg kan huske har eg hatt ein forskrekkelig livlig fantasi. Når eg var liten kom dette kanskje først og fremst til utrykk i form av mørkeredsel og overdriven innlevingsevne. Det var jo fullstendig håplaust å leike zombi i lag med meg, kunne mine leikekameratar konstatere, for eg fikk fullstendig panikk. Etter kvart begynte eg å oppføre meg ytterligare merkelig. For eksempel reagerte eg på min bror si beleiring av familiens første PC med å bygge min egen PC av pappkasser, til foreldrene mine si stor forundring. I barnehagen fant eg på livlige historier som eg lurte både dei andre ungane og ikkje minst meg sjølv med. I seinare tid har eg blitt fortalt at eg burde bli kunstnar, designar, fotograf, forfattar osv. Enten det, eller så burde nokon vurdere alvorlig å få meg lagt inn på eit mentalsjukehus. Den livlige, på grensa til hyperaktive, aktiviteten i hovudet mitt har gjort meg lærevillig og lettlært, men av og til lure eg på om det kjem til å drive meg frå forstanden. Men du veit kor det er: haudet sitt blir ein ikkje kvitt uansett kor ein snur seg. Uansett kor mykje eg prøvar så lar dei merkelig, fargerike og til tider svært så underholdande tankane min seg ikkje bytte inn i pengeinnbringande tankar. Tankane mine er rett og slett ikkje særlig likvide midlar (for dei som forstår seg på økonomi og sånt). Men altså, tilbake til mine kjæraste eiendelar. Alle desse tinga er ting som hjelpe meg å tømme haudet mitt, for det trengs virkelig til tider. Kameraet og skisseblokkene fungera fint til å få ideane ut av haudet mitt, og når eg står på snøbrett er det rett og slett ikkje plass til så mykje anna enn det øyeblikket ein befinne seg i. Eg meinar at eg trenge å jobbe med noko kreativt, og etter mykje overveiing har eg komme fram til at av alle dei kreative alternativa er film det beste.

Uansett kor mange val ein har her i livet fins det ting ein ikkje kan velje. Eksempelvis foreldra sine og tida ein leve i. Ingen av foreldra mine har høgare utdanning, og førskarane kan sei akkurat kva dei vil om at eple ikkje felle langt frå treet, men her i huset har det vore desto viktigare at eg og broren min skal ta høgare utdanning. Min eit år yngre bror er snart ferdig utdanna ingeniør, mens eg…. vel. Eg har gått eit år på Kunst og Handverk, to år på Media, IKT og Design og eit halvt år på Teikning. Det var nok ikkje akkurat det foreldra mine hadde i tankane nei. For ein ser det ein er og når mamma og pappa ser på meg ser dei ein person som kasta vekk si tekniske innsikt og sitt ”mattehaud”, som mamma seie, på ubrukelige utdanningsvegar. Dei festar seg ved mine gode mattekarakterar og at eg eigenhendig har fått laptopen min tilbake frå dei døde 4 gangar sjølv om eg veit fint lite om korleis den fungerar. Deira syn på saken passa selvfølgelig perfekt inn i ”tida”. ”Tida” er jo eit litt flytande begrep. Eit såpestykkeord, som ein lærar eg kjenner ville sakt. Men etter kvart har eg forstått at denne ”tida” som folk så fint snakkar om er meir enn bare tåkeprat. ”Da alle skulle blir noe med media” står det bak på ei bok eg kjøpte ein gang. Denne linja slo mot meg, for eg skulle jo bli noko med media. Eg har alltid sett på meg sjølv som, og fått høyre at eg er, ein relativt frittenkande person, men no er eg begynt å lure. På tv kan ein høyre ekspertar som meiner alt for mange utdannar seg innafor… (GJETT KVA!) Kunst og handverk og media. Det er då ein kan begynne å lure på om ein bare er eit produkt av si tid. Eg tenke at ideen om å bli det eg vil bli har komme frå meg sjølv, og i utgangspunktet virka ideen om at eg skulle vere sterkt påvirka av tidsånda (får å bruke endå eit såpestykkeord) som ein usannsynlig tanke. Eg drikke ikkje, brukar ikkje sminke eller høghela sko og ler hjertelig av dagens motebilete. No har eg likevel begynt å lure på om eg lurer meg sjølv. Den siste tingen som dukka opp i hovudet mitt mens eg lista opp dette, droppa eg. Det var tanken om at ingen skal fortelje meg at eg ikkje kan få til noko fordi eg er jente. Den tanken er jo bare så alt for typisk for ”tida”. Er ikkje det nettopp dette som er ”tida”? At alle tankane ens er så spesielle og kjeme frå ein sjølv? At alle kan gjere seg synlige i det offentlig rom? Daglig ser eg folk vandre gjennom livet som marionettar styrt av trådar av bakenforliggande motiv som for meg er openbare men som mange kanskje ikkje sjølv er klar over. Altså ville det vere ei logisk slutning at eg sjølv og er styrt av indre, underbeviste krefter som eg ikkje har oversikt over. Ein skremmande tanke må eg medgje.

Viss ein tar omsyn til dette når ein skal bestemme seg for kva ein vil bli, og altså unngå det ein vil bli viss det er moteriktig , kva skal ein då basere avgjera på? Som sakt er mamma og pappa sitt syn på saken mykje mindre moteriktig og altså meir ”fornuftig”. Dei vil at eg skal bli ingeniør! Selvfølgelig er alle ekspertane einige med dei, for ingeniørar er det bruk for. Rasjonelt sett har dei sjølvsagt rett alle saman. Som ingeniør er ein vel meir eller mindre sikra jobb. Dessutan er ikkje medieverda står nok til å faktisk kunne romme heile verda, uansett kor moteriktig det måtte vere. Spesielt medie-Norge har ein svært begrensa stjernehimmel. Dette bringer tankane tilbake til lista over dei 50 best kledde kjendisane i Se og Hør i jula. Min første tanke var noko sånt som ”har vi stort meir enn 50 kjendisar i Norge?”. Vidare kan vel ikkje tettheta av mediefolk per kjendis vere så ekstremt stor heller?

Mitt største argument mot at eg skal bli ingeniør er mangelen på kunstnarisk utfolding. Ein anna ting er at eg har eigentlig ikkje inntrykk av at nokon eigentlig veit kva ein ingeniør drive med. Eg har høyrt at ein ingeniør er ein leder. Men eg har ikkje tenkt å bli ledar for noko som helst! Eg som ikkje klare å bestemme meg for kva eg skal bli eingang? Eg har eit og anna talent, men gode ledareigenskapar er absolutt ikkje eit av dei. Ei venninne av meg beskreiv meg treffande nok som ein anti-diktator og har leande uttalt at eit land der eg er diktator er det same som anarki. Elles har eg høyrt at ein ingeniør planlegge prosjekt og sånt. Alt dette virka i grunn lite tiltalande på meg. Internettsidene til skulane som tilbyr aktuell utdanning bidreg heller ikkje til folkeopplysninga. Dei fokuserer heller på retorikk og fengande formuleringar og satsar hardt på at lesaren sine forutinntatte idear fylle ut meiningstomrommet. Institusjonar for høgare utdanning er nemlig minst like glade i såpestykkeord som samfunnsvitarane. Dei forklarar gjerne at du kan få ein spennande, utfordrande og variert jobb der ein av og til jobbar i grupper og av og til sjølvstendig, men akkurat kva spenninga, utfordringane og variasjonen består seg i er det ofte heller vanskelig å forstå seg på. Altså er ein fri til å ta sitt eige, hjernevaska val utan at skulane på nokon måte prøvar å villede ein ut av transen.

Altså har vi fått på det reine at min eigen ide om å utdanne meg til filmfotograf muligens er planta der av denne ”tidsånda” som snike seg inn i hjerna di som ”the ghost of christmas present” og vaska den på 90 grader for sikkerheitsskuld i eit forsøk på å gjere den fin og stuerein. Då den konspirasjonen altså er avslørt er det vel bare å snu på dørstokken og ikkje sjå seg tilbake i frykt for å bli dratt inn igjen. Eller? Viss ein innser at ein går blindt i ei bestemt retning og reagera med å snu seg og gå blindt i motsatt retning har ein vel i bunn og grunn ikkje oppnådd ein dritt. Dette er den enklaste løysninga fordi den krever minimalt med hjerneaktivitet og gjer at ein sleppe å begynne med sånn slitsam sjølvransaking. Det kan jo vere at ein finne ut noko ein ikkje likar viss ein begynne med sånt. Altså kan det i beste fall seiast å belyse ein avgrensa forståing av verden. I verste fall har underbevistheta di igjen eit blindt overtak over di evne til logisk tenking. Med andre ord: ein lurer seg sjølv.

Det eg prøva å få fram her er at det er noko til inni h******* vanskelig å ikkje lyge til seg sjølv og det er søren ikkje lett å vete korfor ein eigentlig gjer det ein gjer.

Taxi og bensin

Du veit du har gjort det bra når du har brukt opp pengane dine på både taxi og bensin... en skulle jo tru en klarte seg med ein av delane? I alle fall på ei og samme natt?

Laurdag kveld hadde eg tatt turen frå Sogn og Fjordane til oslo. sammen med ei venninne og to andre var eg på Nationaltheateret og såg "Rokkeulven". Etterpå tok eg og venninna mi (Janne) toget tilbake til Gardermoen der bilen sto parkert.

Eg hadde vore framsynt nok til å forutsjå at en kjøyretur inn i Oslo-sentrum med en GPS som formiddla sine opplysninga på tvilsom Ålesundsdialekt i litt retro (les: utdaterte) stil ville vere meir enn eg kunne klare å sette pris på tidlig en laurdags morgen. Derfor parkerte vi på Gardermoen som en kjeme seg til ved å "holde til høgre og ta en høgresving om 30..... nei eg mena 400 meter".... GPS'en har en tvilsom sans for humor med andre ord. Men vi fant fram etter å ha kjøyrt feil et par, tre gangar.

innimellom all banninga og stressinga var det en ting eg ikkje tenkte på. Sidan eg fylte bensin hadde eg kjøyrt den ca 7,5 time lange turen frå Nordfjord. Greit at beistet av en Citroen Berlingo har en tank på sikkert 50 liter, men den er tørst som få.

Heller ikkje då vi returnerte til bilen i 10 tida om kvelden tenkte vi på at bilen i bunn og grunn sto der og frysetørka som ein pose med turproviant. For det er rart med det. Dei ser i bunn og grunn heilt like ut uansett ka dei drive med dissa bilane. Likevel, når vi satt oss inn starta den uten protest. Uvitande om at det var ein sjukt dårlig ide kasta vi oss ut på nærmaste motorveg og susa gjennom natta i retning Notodden. Til alt hell endte vi ikkje våre daga i målneskinnet midt på ein 8-felts motorveg i Oslo. Berlingoen hadde litt meir å gje om den var aldri så svoltefora. Så vi kjøyrte lenge og lenger til det var slutt på motorvegane og vi kjendte oss igjen, for vi var komt til Kongsberg. Dei som er kjendt i traktene veit at Kongsberg er ca en halvtime frå Notodden, og at den halvtimen tilbringe en ute i ødemarka.

I motsettning til den bilen eg egentlig hadde tenkt å låne av foreldra min, en Peugeot 307 sw, lika Berlingo'en å lide i stillhet. Peugeot'en pipe og blinka og gir skriftelig beskjed om ka som er i vegen. "Fuel level low" seie den på displayet sitt og pipe med jamne mellomrom i tilfelle ein er alvorlig senil eller noke sånt. Berlingo'en derimot, er sjentert og forsiktig. Hadde eg ikkje vore opptatt med å speide etter elg og fotgjengarar hadde eg kanskje fått auge på et lite rødt lys på dasjbordet. Problemet er bare at bilen er hypokonder. Ved siden av det lisje, raude lyset som er vasellampa for bensintanket blinkar nemlig eit betydelig større og knall oransjt lys: varsellampa for airbaggane som har blinka dei siste åra og som verkstedet påstår at ikkje er noke å bry seg om. Altså lot vi oss ikkje merke med lysande varsellampa eller tenkte tanken at ein ikkje kunne kjøyre i det uendelige på éin tank med ein svært så tørst bensinmotor. Altså kjøyrte vi vidare.

Etter nesten 20 minutt begynte bilen så smått å lugge. Hadde eg tenkt litt då ville eg huska at ei venninne av meg fortalte meg i sommar at det skjer med bensinbilar når tanken er nesten tom. Men den gangen var vi på jobb med bilen full av bensinkanner og den ustanselige rykkinga i bilen skyldast litt for svak og overoppheta bil, litt for tung hengar og veiar ala Vestland. Altså hadde ikkje kunskapen festa seg tilstrekkelig til at hjerna mi kobla. Dessuten var bilen lånt og min bil, en liten Hyundai Getz, som eg er vandt med, er så hinsides overfølsom at den lugga bare gassfoten ens viser tegn til liv, som at det strømmer blod gjennom den. Altså såg hjerna mi tre alternativ som den fant i tidligare erfaringar: bilen er overoppheta, du har en forferdelig tung hengar bakpå eller bilen er sutrete og vanskelig og trenge bare litt meir turtall. Alternativ en blei raskt utelukka etter et blikk på temperaturmålaren. Alternativ to blei og utelukka fordi eg ansåg det som ekstremt usannsynlig at en hengar skulle ha materialisert ut av det blå. Altså måtte løysninga vere å gire ned. Likevel fortsatte bilen å lugge og snart rykkte den til ganske grundig og begynte å miste fart.

Så satt vi der. Ute i ødemarka midt på natta i en bensintørr bil som sto klaurete parkert på sida av vegen. Kanskje 10 meter bak var det ei stor avkjøyrsle som vi kunne stått trykt på hadde eg bare innsett kva problemet var litt før. Heldigvis fikk vi trilla bilen litt ut av vegen. Eg insåg at eg blei nødt til å trosse telefonangsten og ringe til NAF. På NAF-kortet sto det et nummer eg kunne ringe. Framfor dette nummeret stå det "døgvakt". Dumme meg trudde at et døgn besto av 24 tima og strakte seg... vel, døgnet rundt. Men så feil kan ein ta! NAF sitt døgn strekke seg nemlig bare frå 08.00 til 16.00 kunne ei automatisk stemme opplyse i andre enden. Eventuelt er ideen at ein kan ringe til alle døgnets tider, men at ein ikkje nødvendigvis får svar. Derimot kunne eg få lov å taste 2 for å bli medlem... way to go NAF! Så sto vi der altså. Vi bestemte oss for å gjere et førsøk på å få flytta bilen bak til avkjøyrsla. Eg satte meg inn og passa på å svinge rattet heilt til høgre. Då Janne begynte å dytte og fikk bilen i bevegelse viste det seg fort at rattet ikkje var svinga heilt ut, fordi bilen skapte seg vanskelig og rattlåsen var komt på. Altså satte bilen kurs rett ut i vegbana. Eg fikk av rattlåsen men det viste seg at bilen då sto slik til at den ikkje var til å rikke og dessuten med bakenden en meter ut i vegen. Det eg skulle komme til å oppdage seinare er at bilen antagelig på dette tidspunktet sto i gir... veldig lurt! Ikkje rart den ikkje ville flytte på seg. Altså hadde vi gått frå aska til ilden. Her var det bare å få ut varseltrekant fort som fy! Vi kunne ikkje ha nødblinken ståande på av frykt for å tappe batteriet og hengte derfor en refleksvest på den. Vi kom og fram til at det var best å komme seg ut av bilen og bli der med mindre vi var gira på nakkesleng og en flytur. Bilane suste forbi og det var like spennande kvar gang. Janne ringte til kjæresten sin for å høyre om han viste kven vi kunne ringe til. Etter at han var ferdig å le seg ihjel var han til god hjelp og foreslo taxi. No var det Janne sin tur til å ringe.

Etter at Janne hadde forklart situasjonen for dama på Taxi-sentralen lovde ho fikse taxi og forhåpentligvis bensin til oss. På dette tidspunktet var det fristande å gjere saken så enkel som mulig og ta taxien tilbake til Notodden og la bilen stå igjen til dagen etterpå. Ein kunne jo for eksempel tenke tanke at dinna forbanna, ubrukelige, drittbilen kunne bare stå der ute i ødemarka, men bilar er jo som kjendt kalde, livlause vesen som ikkje innehar evna til å konspirere mot deg og som det følgelig hjelpe lite å skulde på. Dessuten er den som nemnt ikkje min, så vi måtte nok ha den med oss nogen lunde uskadd. Altså kunne vi ikkje la den stå igjen og bli påkjøyrt, så eg satt meg i taxien som dukka opp etter ei stund og ga sjåføren det leie oppdraget å skaffe meg ei bensinkanne midt på natta. Han kunne fortelle at alle bensinstasjonar var stengt på den tida av døgnet, noke som førte til mild til moderat noia på mi side. Heldigvis hadde fyren kontakter så han kunne muligens skaffe til veies ei kanne. Altså la vi i veg i retning Notodden.

I det vi passerte skilta til Høgås og Høgås studentby der eg holdt til tenkte eg at det var søren meg urettferdig at ikkje dinna teite bilen kunne trille noken kilometer til før den tok kvelden. Jaja, sjebnen var nok ute etter meg. Men den hadde om ikkje anna ofra en tanke for det økonomiske aspektet ved si ondskapsfulle plan. På alle dei timane eg hadde tilbrakt på shopping den dagen hadde nemlig ikkje Oslos travle gater vore i stand til å mane fram nok entusiasme i mitt lett påvirkelige sinn til å få meg til å kjøpe en dritt. Eg kunne ha sittet baki den fancy bilen med et rødglødande kort i lomma og vakum på kontoen, i staden hadde eg på mystisk vis klart å beholde Oslo-budsjettet meir eller mindre intakt. Altså slapp eg å betale med lånt kort eller med knyttneven som eg har høyrt er en utbredt skikk rundt om i det ganske land i helgene. Sistnemde alternativ hadde vel først og fremst vore latterlig i og med at mi muskelmasse i armane er på et absolutt minimum.

Etter kvart fikk sjåføren tak i ei kanne på Esso og redda dermed dagen, eller natta rettare sakt. Med ei full kanne med bensin på fanget var eg så letta at eg nesten ikkje kunne tru det! Den kanna skal følgje meg her etter. Huska eg sarkastisk sa til pappa en morgon i sommar ”don’t you just love the smell of gas in the morning?” mens eg lempa 3-4 nyfylte kanner med bensin inn i jobbilen. Men akkurat denne natta skulle eg gjett mykje for dei irriterande kannene som stinka ut bilen og alt som var, og derfor satt eg gladelig kanna inn i baksetet før vi omsider kunne spurte og hente varseltrekanten og trill i retning Notodden. Takk til Notodden Taxi og alle folka som stoppa og spurte om vi trengte hjelp, men ikkje noke takk til GPS'en! Hadde ikkje den leda oss ut på ville veiar og fått oss til å kjøyre feil så mange ganga hadde vi kanskje nådd fram til Notodden. Den kan brenne!

Kjeda meg litt her en dag :P

I’m at this meating on day. About 10-12 people were spread across 3 sofas around a table. One task has been appointed, now it’s time for the other. So, who can do it? Silence. We all look around at each other. The sooner someone accepts it, the sooner we can all go home. I have been successfully dodging this task for almost two weeks, and was planning to keep it up for the remaining two days. However, this was my chance to rise and shine... or burn. “I can do it if nobody else wants to”, that’s what I told them. Though I had naively thought they would gladly accept anyone at this point, clearly this did not extend to me. As an even deeper silence (if possible) filled the room, I felt the temperature sink and the room darken as between 10-12 pairs of eyes stared at me with a mixture of surprise, disbelief and hope that some other option would emerge out of the deep dark waters of our minds. As the seconds past it became clear to all of them, apparently, that they couldn’t dismiss my suggestion solely on the grounds that they did not like me because I was too shy, even if they felt that my shortcomings might hurt our common objective. For a moment I was about to tell them what I was thinking: “Hello! I know you’re all too polite to tell me ‘no, that’s a terrible idea’, but it’s spelled out quite clearly on your faces. I was only offering to fill the role (for one day) of the person who delegates work to the other “journalists” in our pretend newspaper/wordpress blog that reaches about 0,0 people! Even if I mess up horrendously, what can passably happen? We’re not even being graded in this! I know you’re all very ambisious and shit, but we’re a team! It’s not all about you!”. Before I got around to telling them off and putting them all in a defensive position, the elected editor for the following day went: “Fine”.

Bilder

Tenkte eg fikk legge ut noken bilde i påvente av at eg skal komme på noke å skrive :)

Tenke, tenke, tenke seg til

Har vore på leiting etter litt ny musikk i det siste og har kommet over litt forskjellig. Det først eg gjore var å søke etter ting eg har høyrt på før og ta det der ifrå. Dette leda med mellom anna til Karpe Diem. Min tidlige bekjentskap med musikken deira strakk seg ikkje særlig lenger enn til ”Piano”, ”Stjerner” og ”Ruter”, men etter å ha gått den litt nærmare etter i sømmane kom eg over et myriander av sanger med tydelige meiningar.

I alle fall så førte dette til at det dukka opp en masse tanka i haude mitt. Eg tenker gjevnt over alt for mykje, eller i alle fall mykje meir enn eg har godt av, og etter en hjernerystelse for nokre år sia har det vore meir slitsomt enn vanlig. Derfor tømme eg ut tankane mine her til alle som måtte snuble innom sånn at det skal bli litt betre plass i haude mitt.

Men for å komme tilbake til det eg tenkte på så var problemstillinga: korleis kan vi leve i et rikt land og ikkje bry oss om dei som lider?

Eg tenkte som det knaka, men dette var et vanskelig spørsmål. Likevel har eg lenge meint at alt slags faenskap kan forståast og forklarast viss ein prøvar hardt nok. Før eg vil gå vidare vil eg få presisere at eg ikkje er lege, psykolog, psykiater, sosialarbeider eller har noko som helst slags kompetanse på feltet. Eg er bare en nyskjerrig 22-åring som lika å forstå ting. Eller vil eg advare om at ei salig blandig av nynorsk, bokmål og ord som bare er generelt feil følger. Eg vil benytte anledninga til å skylde på dysleksien min :P

Eg trur at mange fleire bryr seg meir intenst enn dei vil innrømme til om med for seg sjølv. For det er mennesklig og bry seg og det er ikkje vanskelig, det kjem heilt av seg sjølv. Men det er vondt, fryktelig vondt. Dei siste åra har eg blitt meir og meir overbevist om at smerte må til viss ein skal vere lykkelig, ein kan rett og slett ikkje vere glad heile tida. Derfor lar eg meg sjølv kjenne på heile følelsesspekteret mitt når eg får sjansen. Alt frå ektefølt og intens sympati med folk eg ikkje kjenner og aldri har møtt, til intens glede over små ting. Dette trur eg det er mange som unngår. Det er slitsomt å bry seg om alle bestandig og mange unngår det nok underbevist. Ofte kan det vere lettare å rasjonalisere ting. Ein kan for eksempel tenke at i ein krig for å oppnå fred og rettferdighet er det en del av prisen at sivile liv går tapt. Men tenk deg at det var ditt barn, din mor, din bror osv som ble skutt av soldater eller sprengt av en mine. Då trur eg det ville vore jævlig hardt å sjå det på den måten. Ein kan jo sjå på det store bildet og tenke at det er greitt at en person dør for tusener sin frihet, men er det egentlig det? Er ikkje kver uskyldige person som blir drept ein for mykje? For uansett om ein person er ein uendelig liten del av det store bildet er vel dei fleste uendelig mykje verdt for noken? Samtidig er livet i bunn og grunn det einast ein har og noko som ingen har rett til å ta ifrå deg.

Sjølv om eg føler mykje, fins det så mykje meir å føle. Viss ein skulle brydd seg like mykje om alle som dødde hadde det vel blitt for mykje for ein kvar å takle. Men verden er som kjekt ikkje i svart og kvitt og det fins mange nivå. Eg trur mange føler lite som en slags forsvarsmekanisme. Kanskje er omfanget av alt som er galt i verden for mykje. Derfor tar nok mange ikkje inn over seg meir enn nødvendig. Her tar nok mange i bruk ignoranse og rasjonalisering.

Ein anna ting er at viss ein først opna døra for å bry seg er det ingen veg tilbake, eller for enkelte er det kanskje det. Poenget er i alle fall at viss ein først bryr seg er det vanskelig å rettferdiggjere å ikkje gjere noko. Eg har mange ganga tenkt at eg burde gjere noko konstruktivt for verden. Men kva skulle det vere?

Under demonstrasjonane i Egypt for ei tid sida fulgte eg mykje med på TV2 Nyhetskanalen. Eg håpte demonstrantane skulle nå gjennom og når dei endelig fikk det som dei ville felte eg nokre tårer ved syne at dei feirande folkemengdene og strikka et par pulsvantar i fargane på det Egyptiske flagget. Men hadde det noko føre seg? Neppe. Men på den andre sida, kva veit eg om Egypt eller noko anna land for den del? Viss eg skulle gjere noko, korleis skulle eg vete kva eller kor, eller kven eg burde støtte? Eg veit ikkje. I forhold til kor mykje det går an å vete om saker og ting veit dei fleste forsvinnande lite og det er eg smertelig klar over. Dette gjere at nok både eg og andre føle seg handligslamma. ”I only know a little but I feel so much” er ei linje frå en eller anna sang av Crazy Town som eg kjenne meg godt igjen i. Når eg ser på tv at det har brutt ut liknande demonstrasjona i andre land, tenke eg egentlig ikkje at eg håpa at en eller anna president som eg aldri har høyrt om skal gå av, eg håpa at folket skal få det som dei vil. For kven er eg til å mene noko om kva som er best for folka i land eg aldri har satt min fot i engang? Og når det er snakk om at politikera snakka om at dei er redde for at folket skal velje en eller anna veldig muslimsk fyr som president tenke eg: er ikkje det det demokrati går ut på? Men nei, eg har vist misforstått det heile. Sakens er det at dei med dei største bombene og mest penga får bestemme kva som er best for alle andre. Skal vi vere heilt rettferdige er det vel bare å innrømme at også kristendomen har sine svin på skogen. Eg har ikkje kjent mange muslima i mitt liv, men dei eg har hatt noko med å gjere virka i grunn som heilt normale folk. Frå den middelaldrande leigebuaren i nabohuset då eg var liten som smilande kasta snøballa på meg og nokre venna mens vi leande gjøymte oss undre ei presenning og som var voldsomt fasinert over fjordhestane våre, til den litt sjenerte somaliske jenta eg gjekk i klasse med på ungdomsskulen med det store smilet som var litt frustrert over at folk snakka engelsk til ho for ho ville lære norsk. Så vidt eg kunne skjønne var ikkje dette folk eg hadde noken grunn til å mislike eller sette i same kategori som sjølvmordsbomberar og teroristar bare fordi dei tilfeldigvis rekna seg til same religion. Det ville vel vere litt som å gå ut ifrå at alle dei kristne eg kjenne identifisera seg med korstog og heksebrenning?

Sjølv om forhåndsdømming dette kaliberen er meir enn eg nokon gang har greid å prestere gjev det for så vidt mening på en litt forskrudd måte. For viss verden var en svart/kvitt-film hadde ting vore så mykje enklare. Då hadde du vist kva side du skulle velje og kva du gjekk til når du valgte den. Du hadde vist kven som var venna og kven som var fiendar. Dette hadde gjeve ei viss oversikt. Oversikt gjer at vi føle oss trygge og kven lika ikkje å føle seg trygge? Men her er det vel på tide å innsjå at det fins mange nivå mellom venner og fiendar og alle kategoriane kjeme i forskjellige innpakningar utan synlig merking i panna eller nokon anna plass for den del. Elles vil eg påstå at min eller noken andre sin personlig følelse av falsk trygghet ikkje er noko eg er interessert i for en kvar pris på andre si rekning. For det aller tryggast hadde vel vore å vere heilt aleine i verden, men det hadde vel blitt litt kjipt i lengda? Når alt kjeme til alt er vi jo sosiale vesen.

Når eg no har slått fast at eg er uvitande, sikkert ganske sneversynt og har slått frå meg muligheta for å utrydde resten av menneskligheta, kunne eg likevel fremdeles tenke meg å gjere noke. Innimellom tenke eg at det beste eg kan gjere med uvitenheta mi er å dokumentere. Min første tanke var dokumentarfilmar. Men dei fleste dokumentarar er i grunn reinspikka propaganda og veldig farga av meiningane til den som har laga dei. Elles har eg tenkt på fotojournalistikk. I haust tok eg eit fag som heite ”Photo for media” ved Høgskulen i Volda. Mang en gang har eg tenkt at fotografa av denne typen må vere nokon kalde jævla (spesifikt under forelesninga om etikk, der det rimelig nok blei vist ein del sterke bilder som blei rekna for å vere for sterke til å trykke). Men eg har og tenkt at kanskje er det verdt å ofre sjelefreden for å vise verden kva som foregår? For ein kan jo forbanne media så mykje som ein vil (og tru meg, det har eg gjort) men utan den hadde folk fått lidd så mykje som du bare kan tenke deg i kvart et verdshjørne utan at nokon hadde vist om det. Undre den nemnte forelesninga blei det mellom anna vist et bilde av ei mor og eit barn som falt med haude først frå 4. etasje i eit brennande hus. Det blei fortalt at etter å ha tatt bildet snudde fotografen seg vekk fordi han ikkje ville sjå dei treffe bakken. Denne historia viser vel at dei ikkje er så kalde og distanserte som ein kanskje kan tenke. På en måte tenker at denne typen jobb må vere det ultimate offeret og virkelig noko som kan merke deg for livet. Men eg veit ikkje, eg er ei sart sjel. Dessuten kan jo media gjere kva dei vil det den informasjonen dei får inn. Skal ein satse alt på en hest bør en vel vere sikker på at det er verdt det.

Dette blogginlegget er ikkje noko eg har tenkt å avslutte med en konklusjon av noko slag. Til det starta eg med et alt for stort og vanskelig spørsmål, men mens og skreiv dette føle eg at eg har er kommen litt nærmare å forstå.

Som ei lita avsluttning vil eg anbefale å sjå litt nærmare på karpe diem, sjølv om du kanskje ikkje er så glad i denne typen musikk:)

RE: Søvngjenger

I mars skreiv eg et innlegg om å gå i søvne, her kjeme det ei litt forsinka oppdatering.

Ei stund etter innlegget var publisert (i april eller mai trur eg) hadde vi to veke med journalistikk på skulen kor vi skulle drive nettavis (egentlig meir som en sjukt seriøs blogg med deadline). Her måtte altså sjenerte og usikkre meg bare bite tennene sammen og gå inn i journalistrolla. Dette var unektelig veldig lærerikt og sannsynligvis noke eg hadde sjukt godt av, men det var nok ikkje fritt for at eg forbanna mitt valg av studier daglig desse to vekene.

Poenget er i alle fall at denne typen arbeid som er så langt utafor det eg lika å styre med at komfortsona mi i grunn er ute av syne føre med seg en del stress. Stress utløyser søvngåing (litt i tvil om det er et ord).

Ut over desse to vekene begynte eg å merke meg meir og meir tydelige teikn på at eg sov en smule urolig. På et eller anna tidspunkt var det så gale at eg fikk mitt første virkelige bevis på at eg har styrt med ting i søvn. Det er ikkje alle som får oppleve at en sjølv går i søvne og det er ikkje å anbefale. Ei natt vakna eg nemlig av at eg satt i senga mi og såg ut vinduet. Eg hadde bare dratt gardina litt frå og satt meg opp. Men dette var absolutt ikkje en normal stilling å sove i og heller ikkje å vakne i så eg fikk rett og slett litt noia. For det er greit nok å vite at en går i søvn, men det er jo i grunn ein ganske surealistisk ting. På en måte trur eg ikkje heile greiene med at eg går i søvne virkelig sank inn før eg vakna på denne måten mens eg gjekk i søvne. For kor snålt er det egenlig ikkje å gjere masse rart uten å vite om det?! Det er jo nesten som om noken har tatt over kroppen din og gjort det for deg. Men no skal ikkje dette her bli ei full reprise av forrige innlegg.

I alle fall overlevde eg to vekers "journalist-praksis" sjølv om det skal seiast at eg blei heime og sov den siste dagen då det gjekk opp for meg at eg hadde publisert godt over snittet og derfor kunne ta fri med god samvittighet. Trur aldri eg har vore så letta som då dei vekene var over.

For øyeblikket er det fleikameraproduksjon det går i på skulen, noke som passa meg mykje bedre. Det skal ikkje så mykje arbeid til før eg blir stressa så det er en viss strssfaktor ute og går no og, men å vere kameraoperatør er noke eg føle eg kan få til og det er faktisk veldig artig :)

Tenkte eg skulle legge ved et bilde som passa, men fant ikkje noke. Så då blei det "stormen i vannglasset". Dette er en fin illustrasjon på korfor eg blogga om sånne ekstremt uinteressante ting: rett og slett fordi det blåse full storm oppi haude mitt nesten konstant og eg trenge å lette på trykket inn i mellom :P



Ellers har eg noke bevegelses-greier frå arbeidet meg ei skuleoppgave i "Photo for media" som eg ikkje er sikker på om eg lika sjølv en gang:


Lukkartid: 1 sek


Lukkartid: 1/8 sek.