Goodbye love

Pippin the Pony rubs his nose on his friends shoulder. Why is he on the ground like that? It's not right! He gives him a slight bite. Come on! Get up you old fool. Finally, the other horse lifts his head just slightly. What?
"Get a move on."
"Not today, tomorrow maybe"
"No, it's now or never. They say the world will end today!"
"Psss. You've got it all twisted. That's not yet."
He rests his head again, and close his black eyes, too tired to even shake the flies off him. Pippin sighs.
"No, I don't and you know it"
 His pal open his eyes again and looks back at him for a moment. Then he shuts them again and mumbles: "You're crazy"
 Pippin sighs again and walk away. He can almost feel something. He doesn’t bother with what it is, he just knows it's time to walk away. Someone’s world is ending, that's for sure. He knew it this morning already. Something had gone from the creature on the ground. Now, in the dark of the night he had felt unsure who it even was. He couldn’t feel his presence any more, but his scent was the same. He didn’t look back. The grass was long and green, the moon was full and cold, so cold. It chilled him to the very core. But there was no revelations or salvation in what lay behind him. What was lost was lost.

Factory in the dark

I'd been walking for about 45 minutes when I first spotted it. I'd heard the rumours online earlier that day. So when I got home from school, I changed into something warmer and started walking, walking and walking, for 45 minutes alone in the dark. There was a comforting distance between the street lights out here, and the fog had settled for the night. I spotted a sign I'd been looking for sooner then I'd expected. The camping spot by the lake. In 2006, the neighbours had complained about the terrible smell from the factory that had been shut down 11 years prior to that. This is how I'd known where to find it. Soon, a tall fence emerges from the fog along the road. In the dark I can only see the fence, but my breath slowly becomes uneven, weather it was from seeing something I'd previously only read about online or from the anticipation of the hideous smell of rotting animals that had plagued the neighbourhood after the abandonment of the building. I continue along, past the gate. I see a woman outside one of the nearby houses, smoking. I keep walking past and continue till I get to a church. I stop at the parking lot, idly studying it while activating the GPS on my phone. I walk back to the gate, pass it, turn, pass it, turn, until finally I see no more headlights in the fog, in either direction. I feel real conspicuous by now. I'd checked the location (needlessly, unless I'd be struck by a serious case of amnesia), and now I bounce clumsily through the frozen slush to have a look at the gate. My eyes had not failed me, it is actually open. I happily walk away. I will definitely be back.

A few hours later it's gone, demolished. Oh well, it had been demolished more then a year ago, but to me it had only been gone since just now. I had been too eager to find it to actually finish reading the full thread of comments on the topic online. There I found it. Right at the end. The foggy dark nothingness had actually been nothing but nothingness stuffed with fog and framed by barbed wire. This is what you get when scouting in the dark. Factories that only exists at night and only to those who don't know otherwise.

Change of perspective

<< Fiction... sort of >>

I’m walking in the dark. I’ve been walking for a while now and I’m cold, but I’m enjoying the cool winter night grately. A path leads away from the main road. It looks like a private road, but I’m flowing with curiousity and I want to see where it goes. Venturing along it, I spot a house on a hilltop against the heavy, grey clouds. The cloudes are looks in the mood for a heavy snowfall on the hilltop and the defenceless, dark house. It’s very small and weathered, I know cause I’ve been keeping an eye on it. But I won’t near it, not till I’m sure. Some other day, I’m walking up to the graveyard gates, conscious that I’m not alone. The car on the parking lot behind me starts up and pulls out behind me. I listen for it carefully, deciding when it’s out of view, while I still walk inconspicuously across the graveyard, not looking back, just listening. When the car is out of earshot, I change my direction, hop the fence and track trough the woods. I’m not here to check on the dead, but the abandoned, the lonely and the decaying. The one I’m looking for is sitting right where it was last spotted. I walk along the fence while I quickly survey the spot.

• No lights on: Check!

I slow down and look around to make sure I’m alone. There could still be people inside though. Strange people, people with shotguns, people who doesn’t like other people. I look around for other signs.

• Vehicles of any kind: None
• The standard trashcans: Nope.
• Grass: Long.
• Vegetation: Mildly overgrown. Looks to be fruit trees. Which means they’ve been tended to at some point, but maybe not in resent years

I’m fairly fresh to this sort of activity, still I go through the points methodically. This place sure looks to be lost in space and time, between money and the will to use it, but one never knows. It actually, on closer inspection, looks far less decayed then I remember it. It may be down to the asbestos clad walls, but the overgrown garden, the peeling paint and the chimney sweep asking the graveyard keepers whether it was inhabited, is not enough. I see no broken or boarded windows, no open doors. You’d be surprised at the places people live.

I’m walking across a graveyard with my mum. I know the church next to me well, but lately it’s has taken on a new shine. While still chatting casually with my mum, I turn on a small flashlight and check out the holes in the foundation. “What are you doing that for?” my mum asks a tiny bit worried. Earlier they used to only awake dread in me and at work we used them for storage, but now I’m getting curious. They’re not as deep as I’d imagined, and inside I can see that the foundation is devided into at least 6 separate rooms. Makes sense that they wouldn’t build such a big church on just one big hole like I’d imagined, and though I figured the openings where for airing it out, I never understood until now why there were so many. What am I going to use this knowledge for? I don’t know... You tell me what you’re going to use the absence of this knowledge for?

Will write something very soon!

Until then:

The above pictures are from Kvannhovden Lighthouse. They are not manipulated in any way. I just had some fun with the light, the colors, the reflections in the glass and the way the view was distorted when seen through the lantern.

Also, as I've mentioned befor, I've been getting into urban exploration. I was unsure as to weather I would stick with it, but now, all I see is abandoned buildings! :O

More pix at Flickr and DeviantArt

Lier Mentalsjukehus

Del 1

Denne gangen føler eg veldig for å skrive på norsk. Laurdag 24. november bestemte eg og Ramona oss for å ta ein tur til Lier Mentalsjukehus. Vi begynte dagen med å gå feil, men fant etter kvart fram på en sti gjennom skogen og ankom ved det vi kom fram til måtte vere B og E-bygget, to av dei nedlagte avdeligane.

På førehand hadde eg gjort en heil del research… i den grad bloggar kan reknast som pålitelige kjelder… eg som har studert media burde vel vite betre. Vi hadde lest om den forferdelig ubehagelige atmosfæra, kamera som plutselig slutta å virke, overdrivent vakthold og bygningar som hadde blitt revne.

Det første som slår mot meg til min store skuffelse er mangelen på påtakelig dårlig atmosfære. Eg står ved eit høgt gjerde og stirra inn på et gigantisk forfallent psykiatrisk sjukehus innhylla i et lett slør av tåke inne i skogen og det eg er mest redd for er at ein av dei bilane eg høyre skal vere på veg opp hit. Ramona himla med auga og påpeika at dei faktisk ikkje kan ta oss på at vi er på arkitekturvandring på den lovlige sida av sperringane, på den leselige sida av skiltet med teksten ”Farlig område. Adgang forbudt”.

Etter kvart som vi tar det raudbrune bygget (E-bygget) i nærmare ettersyn blir derimot snart skuffelsen min påtagelig, noko som med litt godvilje kan seiast å skape ei dårlig atmosfære. Vi leika med tanken at det kunne vere eit fantombygg, i og med at vi hadde høyrt det skulle jamnast med jorda for 3 år sia, men her står det like frekt og ser i grunn ikkje ut som det har tenkt seg nokon plass. Dette bygget seiast å vere det værste, og her skulle stemninga vere så dårlig at ein kjenne det på lang avstand. Eg står og kikka meg nervøst over skuldera. Bak meg ligg ei av dei avdelingane som framleis er i drift og dette likar eg dårlig! Langt dårligare enn den raudbrune kolossen framfor meg. Eg huskar ikkje om eg sukka i det eg snudde meg tilbake mot den historiske vederstyggeligheta 3 meter framfor meg, men det kunne vere dramaturgisk korrekt akkurat her. For dette hadde eg ikkje forventa, naivt godtruande som eg er. Ikkje ein gang kameraet mitt lar seg merke ved nærværet av den dødsdømde raudbrune. Det er hol i gjere på Lier seiest det og bygg E har opptil fleire, og vidopne dører i motsetning til bygg B.

Det er derimot i nærvær av bygg B at vi får oppleve det nærmaste vi skulle komme ei overnaturlig oppleving denne dagen. I det eg er i ferd med å dokumentere framsida av bygget, merka eg meg at kameraet mitt (Canon EOS 40D) er bittelitt treigt, men bare litt. Det blir imidlertid verre. Eg utbryte ”ka det e no då?!” og ser meg rundt etter vedkommande som eg snakka med, men Ramona er ikkje å sjå nokon plass. På dette tidspunktet blei eg litt stressa, men tilbake på vegen fikk eg straks auge på ho ved gjerdet. Eg fortsette å ta bilde her og kan konstatere at noko fremdeles er litt merkelig med kameraet. Det er vanskelig å forklare for nokon som ikkje kjenne kameraet, men det oppstår ein liten forsinkelse mellom at eg trykke på utløysaren og bildet faktisk blir tatt. Det elles lynraske speilreflekskameraet sneglar seg plutselig ettertenksamt av gåre i slow motion. Kanskje minnes det eit tidligare liv som kompaktkamera? Ikkje veit eg. Kameraet er satt på serieopptak (ikkje sånn der hypersensitivt seriopptak altså) og etter kvart må eg holde knappen nede så lenge før kameraet reagera at det tar 3 bilde i slengen mens det først er i gang. Ein gang vil ikkje det ta bilde og elles fokuserte det litt upresist, noko eg ikkje har opplevd med vedkommande objektiv før. Dette kan jo knapt kallast fullstendig kamerakræsj, og det kan jo strengt tatt ha sine naturlige årsaka, men litt arti var det jo likevel. Eit par lysår unna ein skikkelig Lier-opplevelse, men greitt nok.

Etter kvart tar vi turen gjennom skogen til bygg A. Dette er eg lite gira på fordi vi må passere rett forbi bygg C som fremdeles er i bruk, men Ramona lar seg ikkje merke med sånt og eg følgjer nervøst etter. Vel borte ved dagens tredje objekt, kan vi konstatere at nokon her (som ved E-bygget) har opna gjerdet og rett og slett spasert rett inn… det er til og med en godt opptrakka sti inne på det sperra området så vi anslår at dette antakelig er den mest populære destinasjonen for spøkelsejegera, adrenalinjunkiar og sånt som elles måtte slenge på slike lugubre reisemål. Også her står det med store bokstava: ”Farlig område. Adgang forbudt”, men trusselen om skade, død og straff felle for døve øyre kan vi tydelig sjå. Eg hadde sett føre meg at ein måtte til med avbitar om ein ville inn, at vaktene overvoka området kontinuerlig og at politiet sto klar i buskene, for sånn kunne ein nærmast tolke snakket på nett, men der tok eg visst feil. Eg får fort auge på en veg på oppsida av bygget som eg vil ta en kikk på og forsvinne opp ein bratt, glatt bakke som Ramona nekta å ta fatt på. Aleine i skumringa finne eg restane av eit gjede med piggtråd på toppen og tar veien gjennom det som kan sjå ut som restane av ein luftegård (?) og befinne meg no på oppsida av bygget. Her er det óg ein stor opning i gjerdet så her spassera eg like godt rett inn. Likevel blir det ikkje til at eg går lenger enn snaue 3 meter frå opninga. Lukkartida på kameraet mitt har vandra heilt opp på 1/3 sekund så det er nesten umulig å ta skarpe bilder, sjølv om kameraet elles fungerar fint igjen. Det er med andre ord begynt å bli mørkt. No begynne eg å føle på kroppen at eg faktisk befinne meg aleine i umiddelbar nærhet av ei dyster bygning som faktisk har eit visst rykte på seg. Eg er ikkje akkurat redd, då det heile følast litt uverkelig, men eg skjelve svakt og føle meg litt svimmel. Eg står på toppen av ei trapp som fører ned til bygget og eit stort, vidopent svart hol av ei dør. No er det ikkje lenger et gjerde mellom meg og Lier Mentasjukehus… det føles merkelig. Eg snur og går ut igjen, finne veien tilbake langs utsida av gjerdet og kan konstatere at Ramona er bortevekk. Eg skal akkurat til å ringe til ho då det kjeme ein bil kjøyrande opp til huset. Eg får passelig noia og tar turen opp gjennom skogen og opp på stien over igjen. Stien går i omtrentlig riktig retning så eg satsa hardt på at den går opp igjen dit vi kom frå. Det gjere den ikkje vise det seg. Tåka har tiltatt litt og det blir stadig mørkare. Sist men ikkje minst befinne eg meg i skogen, omringa av Lier Mentalsjukehus… så var det altså vegetasjonen som skulle få stå for noiaen en laurdags kveld i November. Akkurat i det eg skal til å bli betydelig fortvila får eg auge på ein gigantisk blågrøn sak til høgre for stien og styre letta inn i skogen mot det som må vere bygg B.

Altså har vi ikkje opplevd dårlig atmosfære ut over det vår eiga psyke sto for. Vi opplevde bare mild til moderat kamerakræsj. Muligens med unntak av den bilen som bare svippa opp om A-bygget såg vi ikkje noko vakthold og dei vidopne gjerda tyde heller ikkje på noko omfattande oppsyn med området. Elles, no er ikkje vi eksperta på rivingsprosessa og sånt, men så vidt våre ufaglærte auge kunne skue så leve det raudbrune E-bygget fremdeles i beste velgåande… Etter litt vidare research viser det seg at bygg E er blitt freda og at kontinuerlig vakthald ville vere kostnadsmessig umulig i følgje Lier Kommune.

Ramona hadde som ho sa ingen andre forventninga enn å sjå gamle hus, so ho meinte turen sto heilt til forventningane. Eg…vel. Eg trur folk har jævlig god fantasi og føle meg stadig litt fortvila over min egen manglande evne til å forstå at ikkje alt som folk skrive på nettet stemme eller, rettare sakt, at eg ikkje får oppleve det samme. Jaja, et stk merkelig bilde og et ganske bra kamera som midlertidig blei redusert til et ganske dårlig kamera er vel ikkje så verst det heller ;)

Mangt har nok foregått bak lukka dører på nettopp slike institusjonar rundt om i det ganske land. Akkurat kor fakta sluttar og spekulasjonar og myter overtar er jo ikkje så lett å vete, men behandlingsmetodar som lobotomering er høgst reelle og offisielt var den siste i Noreg utført så seint som i 1974. Liknande inngrep er fremdeles i bruk i Sverige. Elles fins det vel alltids kyniske folk som gjere livet surt for menneske dei har makt over, som sinnslidande. Inntrykka sette seg litt når eg er trygt tilbake på hybelen og lese boka ”23 salen” som omhandlar forholda på Lier på midten av 70-talet då desse bygningane fremdeles var i full drift. Dette er ikkje særlig betryggande lesning og heller ikkje dokumentarar som denne(NRK.no) er akkurat frydefull. Sida besøket på denne dystre staden har eg hatt ein merkelig følelse som eg ikkje heilt klare å plassere og eg har vore plaga med rare draumar som eg kan huske relativt tydelig.

Del 2

Ingen vits å skrike, ingen hører
Ingen vits å gråte, ingen føler
Ingen vits å gå…. ingen steder
Ingen vits å sparke, der er så tjukke vegger

Så står det skrive… på Lier Asyl, bygg A.

Så blei det altså enda et besøk på Lier. Denne gangen såg vi spøkelseshus, spøkelsesgardiner, spøkelsesrekkverk, spøkelsessol, spøkelsessåpedispenserar, spøkelses…. Vel som du sikkert forstår såg vi, tross stor velvilje, ingen ekte spøkelse. Kameraet mitt fungerte upåklagelig med unntak av en eller to ganga, faktisk syns eg nesten fokuset fungerte betre enn vanlig, om noko. Hadde kameraet kanskje vore innlagt her i et tidligare liv så lys blei overflødig for å orientere seg? Blitzen utløyste når den sto på og lot det vere når den var av. Av 4 AA-batterie, 6 AAA-batteri og et kamerabatteri blei ikkje eit einaste av dei tappa på uforklarlig vis. Ingen smelte med dørene eller viste seg i vindauga (verken på innsida eller utsida). Likevel, før eg begynne å høyres altfor kjepphøg ut, må eg nok innrømme at redigering av interiørbilda frå bygg A må vente ei stund, for laurdags kveld klare eg ikkje dei bilda av uvisse grunna.

Også denne gangen hadde eg gjort mykje research i forkant. Likevel har nok kildene min stege eit par hakk på kvalitetsskalaen. Endringa i typen søkeresultat kan eg takke for eit enkelt søkeord, det er nemlig stor forskjell på ”Lier Mentalsykehus” (det populære namnet) og ”Lier Sykehus” (det faktiske namnet). Denne gangen hadde eg altså fylt haudet mitt med saksdokument frå Lier Kommune og Vestre Viken HF… og hadde det ikkje vore for den der tilstandsrapporten eg snubla over ein sein kveld på verdsveven, hadde eg nok snudd i døra då vi blei møtt av to hull i gulvet. Men det var bare golvplankane, etasjeskilla skal vere i tålelig stand (i allefall i 2009), så vi fortsatte, men tok det som ein advarsel om å passe godt på kor vi satt beina. Eg la dessutan ned veto mot å besøke både loft og kjeller etter å ha sett tilstanden til den første trappa vi kom til. Den såg rimelig massakrert ut, så då fikk det ikkje hjelpe om dei andre trappene såg aldri så fine ut og hadde rekkverk som såg påfallande nymalt ut (virkelig VELDIG påfallande). Etter å ha studert bilda av den første trappa mistenke vi at den faktisk er massakrert, i og med at det såg ut som ytterdøra muligens har vore opna med motorsag…

Inne i bygg A vart eg ganske overraska over meg sjølv. Eg var nesten rolig. Bare nesten. For roa var bare toppen av isfjellet, det var ei slags sjokkarta ro. For det kunne jo liksom ikkje stemme…. At eg, EG (!!!), hadde forvirra meg inn på Lier. Eg kunne kjenne at pulsen min var litt høgre enn vanlig, men elles var alt vel. Eg trudde den svarte tåka av panikk skulle komme sivande og legge seg som eit tett teppe rundt haudet mitt, men panikken min var som bambi på isen. Den var parat når den følte seg kalla (som når eg plutselig skimta en svart skikkelse i sidesyne, som viste seg å bare vere Ramona som hadde gått inn ei dør og kom ut ei anna), men den måtte gi seg like fort for den fikk liksom ikkje fotefeste. Vi såg rett og slett ikkje et jævla spøkelse som kunne rettferdiggjere den, og falleferdige hus hadde vi jo sett før, vi har jo vore på gamle Lyster Sanatorium.

Laurdags kveld måtte eg gje opp redigeringa av interiørbilda inntil vidare, for eg klare dei bare ikkje heilt akkurat då. Veit ikkje korfor, men mulig eg bare er litt i sjokk over at eg har vore inne på Lier… etter alt det sjuke eg har lest om plassen. Det føltes på en måte… for lett. Å bare løsne en liten streng, løfta en del av et anleggsgjerde ut av ein betongkloss, og bare spasere rett inn på Lier Asyl, ei aldri så lita ulovlegheit, utan bruk av avbiter, vinkelsliper eller motorsag og utan engang å springe hylande derifrå i vill panikk, gå ut av sitt gode skinn eller måtte innleggas i nabobygget. Akkurat som sist sitte eg igjen med en merkelig følelse av at det var noko eg ikkje oppfatta då eg var der, og at det e sjukt god ide å ALDRI reise tilbake dit. Eg veit ikkje korfor det er sånn. Dagen etter var eg allereie begynt å angre litt på at vi ikkje var på lofte… at vi ikkje var i E-bygget… eg er nesten begynt å leike med tanken på et besøk til…

Vi såg rare ting, det skal vere sakt. Vi såg omtrendt 3 gardiner i heile 1. etasje. Alle saman såg ut som dei like så godt kunne vore nye. Som om nokon bare rett og slett syns det var en steikje god ide å ha bare ei gardin og flassa maling og bare var ute å ta seg ein røyk mens vi snoka rundt her. Men ingen henge vel opp gardiner i bygg A lenger? Kunstfiber, konkluderte vi… med mindre nokon hadde funne det for godt å pusse opp. Kva oppussing angjekk, ankom vi etter kvart dagens tredje trapp. Kvar ein flekk på Lier er dekka av flassa maling, men det såg ikkje ut som tidas tann hadde bete på rekkverket i denne trappa. Den såg rett og slett nymalt ut. Blank og fin og knall raud var det, til vår store forundring. Igjen får eg litt følelsen av at det må vere nokon her. Der det er nymala rekkverk er det folk ikkje sant? Aldri før har eg sett livlause gjenstandar forbryte seg så skamlaust mot fysikkens lover (med unntak av eit i overkant livlig pannelokk en gang), og dette gjore meg unektelig litt utilpass.

Elles var ein del rom djupsvarte frå midtvegs oppe på veggen og opp. Den typen svart som bare slukte blitsen min og gjore den ubrukelig. Dette var på ingen måte mystisk. ”Brann på gamle Lier psykiatriske Sykehus” står det nemlig i diverse nettaviser datert 14.06.2009, då helvetesmakta holdt på å ta overhand i første etasje. Synet var en smule surealistisk og begeistringa var stor over eksplodert glass, rast murpuss og avgrunnen i det svarte, svarte, røykskada taket.

Enkelte rom hadde heilt enormt ekko. Eg snudde og forta meg ut døra igjen før personalet heilt nede på avdeling C og G skulle høyre meg kviskre. Interiøret begrensa seg i grove trekk til brusboksar, brannslangar og såpedispenserar. Malinga var det heller ingen som hadde tatt seg bryet med å stele, konfiskere eller sette på lager, om den virka aldri så ivrig etter å forlate veggane. Elles var en del av bilda litt ulogisk uskarpe. For eksempel kunne forgrunnen og bakrunnen vere nogen lunde i fokus, mens området i mellomgrunnen var fullstendig uskarp tilsynelatande utan logisk grunn. Det kan muligens skyldast dugg på linsa. Laurdag kveld låg eg likevel sammenkrølla og fikk ikkje sove. Når den angstforvrengte natta omsider blei til tidlig morgon blei det likevel litt søvn, og søndag morgon hadde noiaen, tross tunge skyts, pakka saken og reist, kanskje tilbake der den høyre heime? Til gamle Lier Asyl, som nok har vore påtagelig belasta av fenomenet opp gjennom åra. Det skulle vel bare mangle at det satt i veggane.

Vi snoka litt rundt bygg B og E denne gangen og, men bare på utsida. Eg hadde snubla over eit rykte på nett om eit vakttårn ved bygg B og dette måtte vi jo undersøke nærmare i og med at vi lurte veldig på korleis vi kunne ha vandra rundt B og E i to timar sist og klart å gå glipp av et heilt vakttårn. Vi blei etter kvart ganske lattermilde. Då eg seinare same kveld las om nokon som kunne fortelje om ein jordkjellar ved/i bygg B der det vist nok skal ha foregått kremering, tok eg dette først som lause rykter, men det var heilt til eg kom på at vi i mangel på vakttårn hadde måtte ta til takke med funnet av det som såg ut som ei pipe som stakk opp av bakken rett oppafor bygg B. Creepy.

Bilder kjem litt etter kvart HER

Eg tegna kart før vi tok tur nummer 2. Som du kan sjå på kartet under er A, B, E og F dei avstengde avdelingane. F har vore stengt kortare tid enn dei andre.

Asylum

More fiction. From an idea I had after my visit to Lier Mentalsykehus a week ago, until I finally finish the actual story of our visit, which is no very intriguing in it self :P Sorry about any typos, as my notebook doesnt spellcheck.

-Fiction-

Imagination.... also Luster Sanatorium, third time

Black clouds
Black liquid is floating in the air.
Twisting and turning and shifting shape
Everything is too lucid and fast moving
Ever changing and reinventing itself
I just can’t get a grip on it
A grip on what to do about it
But it’s just in my head
Around me it’s dark and silent
A blank canvas for my imagination to paint in shades of black
The sun has been defeated
The birds are dead
The stars are watching from a safe distance
They’re out to see an ill matched fight

It’s night, and I’m all alone outside. This happened somewhere in February, when I first started walking in the dark. What was at first a massive challenge loaded with almost unmanageable fear has now become an enjoyable habit. I wouldn’t have anticipated it in a million years that it would become this easy. But I had to keep it up, didn’t I? So on the 20th of October, I have left the cool Norwegian autumn outside and I am in a dark basement. I’m back at Luster Sanatorium. It’s good for the nerves... in a weird, sort of backwards way. Even though we’ve just been let in by a guy who said he’d expected I'd return (I guess he most know something), there is a distinct feeling like we’re out of bounds here. I can’t really pinpoint that feeling, but it makes me all giddy and adrenaline spiked. I’m not much of an adrenalin junkie, but this is so much fun!

Last time I visited this place, I quite innocently suggested that Janne would walk ahead (not having to explain to her the level of discomfort dark enclosed spaces cause me) when we reached the basement, but she had had enough after being dragged around for a good 2 hours and wanted to leave. This time we start in the basement. This place feels relatively good I decide, and I keep reminding myself of it. I’m in a pitch black basement, and I feel relatively calm. Ramona is ahead of me with a small flashlight that just happened to be attached to my keys. I didn’t actually think to bring one and I even forgot to bring my flash. Just to top it all up on the photography side, I had had an ice-coffee on the way there, somehow enough to make my hands tremble. We wonder into the depths of the basement, Ramona blessedly calm, me with my fringed nerves, but somehow not very jumpy. This is new knowledge to me. I’m actually, weirdly, only scared to death by things that are not dangerous. And would you believe, it actually sort of makes sense. Dangerous stuff is usually quite easy to deal with unlike those unresolved moments when you’re just not sure what you’re faced with. The silence is the worst of it, the lack of input.

Sometimes we see moving, black forms, sometimes we see their faces. But it’s just people (unlike that supernaturally tall man out on a field the other night, who was just a bush). I don’t doubt it for a second. Once, in the dark depths of the basement, I see a lone person that I later came to wonder about, but I didn’t at the moment. When I turn around a moment later to see if the person has gone, I think I see a dark figure disappear behind a corner. I decide it must be my shadow moving in correspondence to the flashlight Ramona might have moved, and I turn back away from it, sealing the deal with my brain, though it might not be right. I learned this in traffic: look away from scary stuff you have no power over.

One room in the depths of the basement had me reverse out the door quite literally. “Do you smell that?” I had asked Ramona earlier, still outside the building. She didn’t, though I could smell it quite clearly even in the fresh, cold air outside. In that particular room it was so strong that I couldn’t stand it. It made me dizzy; made me feel like I couldn’t or shouldn’t breathe. Ramona could smell it too at this point, but she didn’t find it uncomfortable at all.

My imagination can be quite volatile. Once I read about Asperger Syndrome. I felt that I fit some of the characteristics... it would explain a lot... I like people a lot but I’m a total social misfit. So I wondered around for a few days, feeling how I would feel if I found out I had Aspergers. It was quite comforting in a way, but I also had the feeling a lot of people might judge me on something like that. That is unfair I decided! Why does everyone have to fit the mould? Then I started reading a book about psychopaths. I soon started to feel like I might be one. I started to imagine how I would feel if I was one. This is a way of learning and it’s quite effective. I cleared myself quickly and to anyone who knows me, the idea in itself is ridiculous. I’m overly sensitive if anything, which led me to consider Borderline Personality Disorder. Just the name makes me cringe and I do not have it... I think.

Then I decided to stop self-diagnosing and that it was time to befriend my imagination and put it to good use, instead of just hiding it away in my closet, where it had lived its life, a shapeless creature, only to come out at night to haunt me, allowing for only the really uncomfortable images to needle trough the filter. Ramona enjoyed this gleefully back in high school when she would tell me of pain and injury just to see the tortured look on my face. Now we hunted through the sanatorium for faces, and we found them everywhere. At first I needed to get most of them pointed out to me, but then I got better. I used to think I was crazy as shit, but I was stupid to restrain myself. It was real good fun. In one room we stood for a while, looking around at the walls and ceiling as they populated our minds in surprising quantities. We agreed that room was particularly fun. Someone else might not see it for the peeling paint, the mildew, the decay. Beauty is in the eye of the beholder they say. Beauty is in the brain, and my brain was alight with the chaos, the endless possibilities for the impressions to be puzzled together, to be filtered, to be understood and misunderstood. It’s all so ugly and so beautiful to so many. It’s hopelessness and despair to some, ideas, possibilities and unrealized potential to others. Some will undoubtedly see Jesus on the wall while others see the devil. It’s all bundled together in there and for good or bad, how it appears to you does say something about you. It’s just not always clear what. This is so confusing, and I love confusing stuff.

We walked through the basement, then the first floor, then we started to doubleing up on the basement. It had somehow gotten colder down there as we passed above on the first floor, making our breathing a traceable white in the air. I had taken the lead, checking to see if we had missed anything, but I quickly turned back as I hit a particularly cold spot that had me shiver violently. This had me thinking in terms of supernatural, but Ramona (rationality personified) thinks I’m an idiot. Oh well, I suppose I might be a little eager to add to my list of unexplained phenomena.

Despite the lack of appropriate gear, the 8 GB memory card I had bough specifically for this trip was filled to the brim with about 980 bundles of pixels, about 490 JPEGs with their accompanying massive, uncompressed RAWs.

I’m still feeling somewhat soft and impressionable from the shock of two car crashes, so I see this as a good time to see and experience new things. I need to keep the momentum. Quickly, but not too quickly, or else one might trip and fall through the floor and we wouldn’t want that, would we?

A while ago, I was back in the pacific blue Peugeot again. The one to which the second, more serious accident happened. We towed it back home a few weeks ago, and now my dad has patched it together... sort of. It runes nicely, the engine looks and feels and sounds on point. The soft, deep, smooth hum of diesel, just like always. The left headlight is a bit off. The dashboard is lit up like a Christmas tree. ABS, ESP, air-bags. Nothing works it tells us, frantically. STOP. It blinks and beeps. It runs but I know the big red “STOP” means the computer can intervene and slow the engine to avoid damage to it. I read this in the manual a few years ago. The seatbelt on the driver’s side is sort of slow... the one on the other side is locked completely in place. There is an alarming sense like someone died in here. But no one did. We both lived to see another day. I though the panic, the shock, the adrenalin would stick to the interior, but it haven’t really. I feel somewhat tense, but it’s only a minor discomfort. The car smells funny, but it’s only from hanging around idly in the rain for too long.

So what am I trying to say? Fear is not set in stone. Nothing “is” scary. Fear happens in your head and only in your head and so does beauty ;)